Når effektivitet gjør oss mindre trygge1
De fleste tenker ikke over hvor maten de spiser kommer fra – før det plutselig ikke er mat i hyllene.
Vi har i dag et matsystem som i økende grad bygger på sentralisering, effektivisering og spesialisering. Det kan virke både smart, rasjonelt, til og med moderne. Men denne effektiviteten har en kostnad: sårbarhet.
For når noe først går galt – går det ofte veldig galt. Ikke bare på ett sted, men for hele systemet.
Beredskap handler ikke om lager. Det handler om struktur.
Eksempel 1: Ett utbrudd – og eggene forsvant
I 2023 ble Norge rammet av en eggkrise. Ikke fordi vi manglet verpehøner eller fordi butikkene hadde glemt å bestille.
Årsaken? Et salmonellautbrudd i ett eneste stort anlegg i Sverige.
Siden Norge i flere år har gjort seg avhengig av importerte egg fra Sverige, førte dette ene utbruddet til stans i importen. Butikkhyllene ble tomme. Prisene steg. Folk begynte å hamstre. Alt fordi én fabrikk måtte stenge.
Dette er selve definisjonen på systemisk sårbarhet.
Når vi samler en hel produksjon i få, store enheter – samler vi også all risiko.
Og når import er en del av daglig forsyning, er ikke matsikkerheten vår egen. Den er noen andres.
Eksempel 2: Eggene forsvinner før de kommer frem
Visste du at egg produsert i Troms og Finnmark ofte aldri selges i Nord-Norge?
Eggene sendes med trailer helt til Trøndelag for lysing og pakking.
Men fordi transporten tar tid og logistikken styres av kjedene sentralt, havner mange av disse eggene til slutt i butikkhyllene i Midt-Norge – ikke der de faktisk ble produsert.
Dette skjer ikke fordi det er mangel på folk i nord som vil ha egg. Det skjer fordi effektivitet og stordrift har overtatt hele logikken i systemet.
Det finnes ikke lenger lokale pakkerier. Det finnes ikke infrastruktur for desentralisert distribusjon.
Og derfor forsvinner råvarene ut av landsdelen – før de har rukket å bli mat for folket som bor der.
Et system som sender maten bort – og importerer den tilbake
Dette er ikke bare en kuriositet. Det er et alvorlig strukturelt problem.
Som siviløkonom Anders Nordstad har påpekt:
«Visste du at mindre enn 10 prosent av maten folk i de to nordligste fylkene spiser, faktisk kommer fra de to nordligste fylkene?»
Sjekk ut Anders Nordstrad Blogg!
Det betyr at over 90 prosent av maten i Nord-Norge er avhengig av at alt annet fungerer:
som transport, import, drivstoff, logistikk og kjededistribusjon.
Og enda mer alvorlig: selv når vi produserer mat her – blir den sendt bort.
Dette er ikke bare bakvendt.
Det er direkte undergravende for nordnorsk matsikkerhet.
Og det er skapt av en politikk og markedslogikk som belønner sentralisering og undergraver lokal forsyning.
Beredskap bygges nedenfra – med mange små
Når vi gjør oss avhengige av store anlegg og langtransport, svekker vi hele matsystemets evne til å tåle sjokk.
Det er ikke flere sentralanlegg vi trenger. Det er flere små, spredte produsenter.
Folk som kan produsere, foredle og levere mat lokalt.
Beredskap handler om fordeling av risiko og verdiskaping.
Om å beholde kapasitet i hele landet.
Om å ha mat der folk bor.
Tid for ny forståelse av matsikkerhet
Effektivitet har sin plass. Men vi må våge å stille spørsmålet:
Effektivt for hvem? Og robust for hva?
Når eggene ikke når frem, og butikkene går tomme, er det ikke bonden som har sviktet.
Det er systemet. Det er vi som må kreve en ny retning – der lokalmat og matsikkerhet er mer enn et reklameslagord.
dager
timer minutter sekunder
inntil
🔜 Neste uke: Er det grønt fordi det vokser – eller fordi det selges som grønt? 💬 Vi graver i forskjellen mellom ekte økologisk drift og markedsdrevet grønnvasking – og spør: Hva slags fremtid vil vi egentlig ha for norsk matproduksjon?
Nord for Matfatet 
Legg igjen en kommentar