Nord for Matfatet

Når jeg går i fjøsen i dag, på denne nydelige siste dagen i mai, så vandrer tankene. En av kyrne har bæsjet i vannkaret. Det betyr i praksis at hun ikke har særlig lyst til å drikke – for ingen har lyst på vann med “nabo-kjerringa” sine ekskrementer oppi. Hun synes nok det er like vemmelig som vi ville gjort.

Og så slår tanken meg. Jeg har mange ganger fått spørsmålet opp gjennom årene som sau- og melkebonde:

«Synes du ikke det er ekkelt å gå i skit hele dagen? Bli bæsjet på og sånn?»

Og svaret er egentlig ganske enkelt: «Overhodet ikke»

For kumøkk er ikke det samme som hundebæsj, menneskebæsj eller kattebæsj. Kua og sauen er drøvtyggere, og det som kommer ut bak er i all hovedsak nedbrutt gressfiber. Det er ikke avfall på samme måte – det er råstoff.

Det er gjødsel; fiber, nitrogen og mineraler.

Det er akkurat de samme mineralene folk kjøper i sekker fra Felleskjøpet og hagesenter når våren kommer, og blomster og grønnsaker skal i jorda. Da er det plutselig ikke ekkelt lenger. Da står det i fine poser, og den samme vestkantfrua som aldri ville satt sin fot i et fjøs, står og potter tomater på balkongen i sjette etasje uten å tenke over hva det egentlig er hun holder på med.

For meg representerer møkka fra kua og sauen nytt liv.

Jeg skal ikke romantisere det for mye. Jeg har hatt trynet fullt av det, jeg har sklidd og havnet i møkkerrenna, og jeg har fått en real dose i ansiktet når en ku slipper en bløtskit akkurat idet jeg står bak. Det er ikke noe jeg aktivt oppsøker. Men det gir meg ikke brekningsfølelse.

Ikke sånn som den gangen på Svalbard, da jeg luftet naboens hund og skulle plukke opp det den hadde lagt fra seg midt i gågata i Longyearbyen. Da sto jeg der og brekte meg så tårene trillet, og laget lyder som sikkert fikk turistene til å lure på hva slags liv de egentlig hadde reist til.

Men nå er det bare å gønne på videre. Det blir litt møkkerlukt i dalen, og det blir sikkert noen spor på veien også. Noen vil rynke på nesa og kjenne irritasjon, enten det er lukt eller hjulspor med gjødsel.

Men husk én ting: Det er akkurat dette møkkersporet som gir deg den gode norske maten på bordet. Og ærlig talt – hva er en vår uten litt møkkerlukt? For meg er det selve definisjonen på at noe bra er på vei. Så inntil videre «Nyt Norge»