Nord for Matfatet

I dag er sosiale medier fulle av jubelrop og skuffelser etter valget. På den ene siden ropes det om «kommunistvelde» etter Rødts brakvalg i Nord. På den andre siden kastes «høyreekstremisme» tilbake som merkelapp! Og midt i dette sier noen at folket som stemte rødgrønt nå har mistet retten til å mene noe. Slik går skitkastingen, frem og tilbake.

For meg personlig var dette valget vanskelig. Jeg gjorde min borgerplikt, men skal være ærlig: det føltes ikke som om jeg fant et parti med integritet, realpolitikk eller vilje til å lytte til folk flest. Symbolpolitikk, skattepolitikk, posisjonering i EU-spørsmål og kampen om rangstigeplasser virker viktigere enn hverdagen for vanlige folk.

Ta strømprisen for eksempel: Mange roper på Ap-regjeringen – men la oss være ærlige, det var både Ap, Høyre og Frp som sammen tok beslutningene som knyttet Norge tettere til EUs kraftmarked, gjennom utenlandskabler og ACER. Høyresiden har lenge ønsket markedsorientering av «alt» – og vi ser allerede konturene av et system mer likt USA, der private klinikker og kapitalsterke får best behandling, mens resten må vente i kø. Er det virkelig slik vi vil ha det?

Og så var det renter og skatter – de to gjengangerne i valgkampen. Renta settes riktignok av Norges Bank, ikke av partiene, men likevel brukes den som slagord. På samme måte med skattene: debatten reduseres til et polarisert spill mellom å «skjerme de rikeste» eller «ta fra de rikeste». Sannheten er at vi trenger et skattesystem som både sikrer fellesskapet og gir rom for å drive næring i hele landet. Når diskusjonen koker ned til formuesskatt og rentebane, mister vi helheten: hvordan vi faktisk skal bygge et samfunn som henger sammen.

Som bonde kjenner jeg ekstra godt på hva som står på spill! Jeg har alltid hatt hjertet nær Senterpartiets verdier i allefall etter at jeg selv ble bonde og fikk øyne opp for bransjen: familiegårdsbruk, levende bygder, lokalt fellesskap. Jeg savner landhandleren i Reisadalen, samfunnshuset og fotballaget som samlet bygda. Men verdier alene holder ikke. Sp i regjering har skuffet stort. De har svelget for mange kameler, gitt for lite realpolitikk og brutt tilliten de ble valgt på. At de gikk ut av Ap-regjeringen på ACER-pakka var for meg mest et spill for galleriet – og det er også en av grunnene til at jeg ikke kunne stemme dem frem i går!

Samtidig – jeg fryktet en blåblå regjering med Frp i spissen. For norsk landbruk ville det vært en katastrofe. Vi er i dag bare 7 av 1000 nordmenn som faktisk produserer den Norske maten til resten av befolkningen, og frafallet fortsetter. Det sier seg selv hvor sårbart dette egentlig er.

Så ja, jeg er lettet over et rødgrønt flertall. Men jeg kjenner ingen glede over det, heller ikke at Ap ble størst! Jonas Gahr Støres seiersscene provoserte mer enn den inspirerte, for meg ble det et bilde på avstanden mellom politikerne og oss som står og lever i hverdagen – og mitt håp etter dette er at partiene, uansett farge, finner tilbake til sitt verdigrunnlag og handler etter det – før de ber oss om ny tillit.

I bunn og grunn var dette også en sorgens dag for meg. Selv om «vi vant».