Nord for Matfatet

NORD FOR MATFATET – AKTUELT

Dette er en kommentar og reaksjon på nyhetssak i iFinnmark om en nyåpnet butikk på Ingøy (Måsøy) møter stengte dører hos matvarekjedene.

Husker du telekommarkedet før slutten av 90‑tallet? Telenor – den gang Televerket – eide nesten all infrastrukturen i Norge. Prisene var høye, og valgfriheten minimal. Så kom EØS-kravene om liberalisering: Telenor ble pålagt å slippe konkurrenter inn på nettet sitt til regulerte priser. Samtidig bygde NetCom (nå Telia) sitt eget mobilnett og brøt monopolet. Resultatet? Mer konkurranse, bedre tilbud og lavere priser.

Så hvorfor i all verden gjør vi ikke det samme med dagligvarekjedene?
I årevis har de fått operere fritt: kjøpe opp små, lokale butikker når det passer dem, eller kjøre aggressive kampanjer for å knekke konkurrenter. Når motstanderen er borte, sitter de igjen med enda sterkere kontroll. Lokale kjøpmenn mister både tilgang til varer og muligheten til å handle fra uavhengige grossister. Resultatet? Mindre mangfold, færre aktører – og en illusjon av valgfrihet..

Ingøya – en studie i politisk handlingslammelse

På Ingøya i Finnmark har Monica Thomassen åpnet en liten lokalbutikk for å gi fastboende og feriegjester et mattilbud. Hun har kjempet seg gjennom sommeren, men møter en mur av «nei» fra dagligvarekjedene.

• Matkroken? Nei, ikke lønnsomt.
• Nærbutikken? Så lovende ut – helt til de også trakk seg.
• Løsningen? Kjøpe varer i småpartier fra butikker på fastlandet, og frakte dette med sjark, fritidsbåt og hjelp fra venner.

Bare frakten koster 160–170.000 kroner i året. Varene blir dyrere enn nødvendig, og slit tar på både henne og lokalsamfunnet. Kjedene kan lene seg tilbake og si: «Beklager, ikke interessant for oss.»

Tre selskaper styrer alt

Politikernes ord er tomme løfter

Vi hører det hver valgkamp: «Distriktene skal leve. Vi skal sikre lokale tilbud. Vi skal bevare nærbutikken.» Så snart stemmene er talt, er det stille som i et fraflyttet postkontor. Hvis de virkelig mente alvor, ville storting og regjering for lengst ha:

• Lovpålagt kjedene å selge til småbutikker til avtalt grossistpris – akkurat som Telenor må slippe til konkurrentene på nettet sitt.

• Innført statsstøttet fraktordning for småbutikker i utkant-Norge, som vi allerede har for aviser.

• Knyttet dagligvarepolitikken til beredskap – for en butikk i drift er også et matlager når båten ikke går.

Men nei – vi lar «mafiabossene» styre. De har lobbyister som hvisker i politikernes øre. De kan knekke små konkurrenter med ett enkelt «vi leverer ikke til dere». Politikerne nikker, prater og «utreder». Og folk i distriktene får ta regningen.

Dette handler mer enn om butikkdrift – det handler om livskraftige lokalsamfunn og matberedskap. Når vi mister nærbutikken, mister vi ikke bare en butikk. Vi mister:

• Møteplassen
• Det lokale matlageret
• En grunn til å bli boende
• Selve navet i lokalsamfunnet

Og i en krise mister vi muligheten til å skaffe mat lokalt. Tre selskaper har i dag mer makt enn Stortinget tør å utfordre.

Til politikere og byråkrater:

Dette er ikke komplisert. Det handler om vilje. Hvis Telenor kunne tvinges til å slippe til konkurrenter, kan NorgesGruppen, Coop og Rema 1000 også.

Akkurat nå gjør Monica på Ingøya mer for beredskap og distrikts-Norge enn hele næringskomiteen til sammen. Forskjellen er at hun står i butikkdøra og tar støyten, dere står på Stortinget og tar glansbilder av hverandre!