Demokratiet skal gjelde for hele landet. Likevel er det i praksis flertallet i sør som setter premissene for hvordan naturen, ressursene og livsgrunnlaget i nord skal forvaltes. Spørsmålet er ikke bare politisk – det handler om beredskap, bosetting og hvem som faktisk får bestemme over Nord-Norge.

Dette innlegget traff en nerve. Ikke bare fordi det handler om motorferdsel eller lokalpolitikk, men fordi det peker på noe større: hvordan ressursene i nord – enten det er fisk, beite, areal eller energi – styres utenfra, mens verdiskapningen i stor grad forsvinner sørover. For oss som lever av naturen og matproduksjonen, handler dette ikke bare om politikk, men om hvem som får forvalte grunnlaget for både bosetting, beredskap og framtidig matproduksjon.

Under gjengis kronikken slik den opprinnelig er skrevet av Gunbjørg Nygård Melkiorsen 02.04.26

I demokratiets ånd er det flertallet som bestemmer og alle ønsker at Norge skal være et demokratisk land. Men hvordan fungerer demokratiet i vårt lange land, når flertallet alltid vil befinne seg i sør? Hvor er demokratiet for de få, for distriktene, for det arealstore Nord-Norge, med akk så liten prosent av Norges befolkning?

Nord-Norge har store ressurser innen fiske, havbruk, mineraler, reiseliv og energi. Men veldig lite av dette går tilbake til befolkningen i nord. Det er store landområder, uberørt natur og et levesett som er svært forskjellig fra det urbane bylivet. De store havbruksselskapene har sine hovedkontor i sør, så selv om det gir ringvirkninger til leverandørindustrien og skaper arbeidsplasser, så har likevel de store pengene adresse sør eller ut av landet. Staten tar inn store summer på grunnrentebeskatning, men kun en liten del av det kommer tilbake til kommunene i nord. Fisken er tatt for lenge siden og tilbakeføringen av kystkvotene har ikke skjedd.

Når staten skal fordele penger tilbake til kommune-Norge, er det også antall innbyggere som teller. Distrikt-Norge taper gang på gang, selv om der er utjevningstilskudd. Sentraliseringspolitikken har lykkes så alt for godt og distriktene er avmagret til beinet. Vi som bor her oppe i nord, må vurdere om vi tørr å bli gammel her. For kommunene har ikke råd til å bygge sykehjem, og om dem investerer hundrevis av millioner, så mangler det likevel helsepersonell til å yte omsorgen som trengs, til den stadig voksende eldre befolkning.

Distriktskommunene i nord mangler økonomi til å ivareta lovpålagte oppgaver og tilbakeføringene fra staten er strupt til et minimum. Vi trenger å være et levedyktig samfunn som de unge både ønsker og kan etablere seg i, etter endte studier. Det som gjør Nord-Norge attraktiv å bo i, er i stor grad naturen og at klokken går litt saktere. Naturen har alltid vært viktig og benyttes både til beite, innhøsting, rekreasjon og transportvei. Men hva når flertallet i sør blir premissgiverne for hvordan vi i nord skal få lov å bruke naturen?

Vi har ikke asfalterte veier i alle himmelretninger, vi har ikke badeland, aktivitetsparker, golf, ishaller, klatreparker, bowling og alt mulig annet for fritidsbruk. Vi har naturen! Og nå er vårt «lekeland» truet av premissgivere som i stor grad er vokst opp i byer i sør og som ikke en gang har vært på vidda med snøscooter en vintersdag. De unge i nord er vokst opp med ski, laksefiske, elvebåt og snøscooter, der de to sistnevnte begge kommer inn under motorferdselloven. Miljødepartementet har gått ut med en høring på økte straffer for brudd på motorferdselloven, en høring som omtrent samtlige kommuner, fylker og organisasjoner har svart på i nord, høringsinnspill som regjeringen ikke har brydd seg med.

Saken er at vi har ikke en skjærgård eller værforhold som gjør fritidsbåt til en stor greie i Nord. Vi har snøscooteren som er vår rekreasjon, men den er også transportmiddel i et ellers uframkommelige områder vinterstid. Vi bruker den for å komme opp på fjellet og fiske, vi bruker den som transportmiddel over vidda, vi bruker den til å sanke ved og om sommeren bruker vi i stor grad ATV for å komme oss inn i de samme områdene, men da på oppkjørte traktorveier.

Når politikere som er vokst opp i bygryta, uten å en gang å ha vært i Nord-Norge, eller distrikts Norge for den del, skal være premissgiverne for hvordan vi bruker naturen vår i Nord, og vil kriminalisere en stor del av befolkningen ved å skjerpe inn på straffenivået for brudd på motorferdselloven. Det blir rent for dumt når det skal sitte folk i et departement og tro at en strek på kartet er enkelt å holde seg innenfor vinterstid med snøføyk og whiteout, når miljøvernere mener at snøscooterkjøring er skadelig for naturen og regjeringen bruker de uberørte områdene i nord som salderingspost for målet om 30 % vernet natur.

I Nord har man brukt, men også tatt vare på naturen til alle tider. Fjellheimen her er ikke bygget ut med asfalt og hyttefelt, vi har ikke bygd hus langs hele kyststripen eller bygget kjøpesenter på matjord. Faktisk er vi langt flinkere til å ta vare på naturen i Nord enn hva man finner i sør. Så hvem er best egnet til å si hva som skal være lov eller ikke i vår nordnorske natur?

Sametinget ble i sin tid opprettet for å ivareta samenes rettigheter og sørge for at samene ble hørt før viktige beslutninger ble tatt. Men det er ikke bare samenes rettigheter i nord som er truet, det er helt vanlige nordmenn som får sine liv innskrenket, på grunn av uvitenhet og at vi alltid vil være i mindretall når avgjørelser tas. Vi kan ikke stole på at Storting og regjering ivaretar våre verdier og forvalter våre områder til det beste for befolkningen.

Det er derfor helt på sin plass å opprette et Nord-Norgeting som ivaretar de nordnorske ressursene, sørger for selvråderett og forvalter våre felles interesser. Vi er ikke delt i norsk, kvensk og samisk i nord, de fleste er litt av alt. Men mest av alt har vi felles tradisjoner, interesser og områder, som må forvaltes ut fra tradisjonell bruk, ikke av idealister 200 mil unna.

Du kan følge debatten på:
Nordnorsk debatt på Facebook: https://www.facebook.com/ndebatt
eller på Nordnorsk debatt sin hjemmeside her.