Nord for Matfatet

Det er lett å forstå frustrasjonen som nå bygger seg opp i transportnæringen. Når dieselprisen skyter i været, så er det ikke bare et irritasjonsmoment – det er en direkte trussel mot drifta. Når regninga plutselig øker med hundretusener i måneden, så er det ikke lenger snakk om marginer eller effektivisering. Det er snakk om å overleve neste faktura.

Derfor reagerer de også. De organiserer seg, kjører aksjoner, gjør seg synlige og legger press på politikerne. Når vogntog går i 40 km/t langs veiene, så merkes det. Samfunnet stopper litt opp, og da blir det vanskeligere å overse.

For den samme dieselprisen treffer landbruket like hardt. Kanskje hardere. Alt vi gjør er avhengig av energi. Traktoren, fôrhåndteringa, gjødsla, transporten – hele drifta er bygd rundt maskiner som går på diesel. Når prisen øker, så øker kostnadene umiddelbart. Forskjellen er ikke hvor hardt det treffer, men hva du kan gjøre med det.

En transportør kan i noen tilfeller justere prisene, reforhandle avtaler eller i det minste parkere bilen hvis det ikke går rundt. En entreprenør kan la maskinene stå og vente på bedre tider, så lenge økonomien holder. Det er ikke nødvendigvis enkelt, men det finnes et handlingsrom. Den muligheten finnes ikke på en gård.

Du kan ikke la være å fôre dyra fordi dieselprisen er høy. Du kan ikke ta pause fra melkinga i påvente av politiske avklaringer. Du kan ikke skyve sesongen foran deg og håpe at det ordner seg i neste kvartal. Naturen bryr seg ikke om strømpris, rente eller avgifter. Den går sin gang, og du må følge etter.

Det er her forskjellen virkelig blir synlig. Bonden er ikke bare en næringsdrivende i et marked. Han er en del av et system. Et system med tilskudd, kvoter og forhandlinger, der inntekta i stor grad ikke bestemmes av det som faktisk skjer – men av hva man på forhånd tror kommer til å skje.

I praksis betyr det at næringa og staten hvert år setter seg ned og lager et bilde av hvordan verden skal se ut det neste året. Hva vil kostnadsnivået være? Hvordan blir avlingene? Hvordan utvikler markedet seg?

Og midt oppi dette ligger det en nesten absurd forventning om at vi også skal treffe på alt det som ikke lar seg planlegge.

At det ikke blir krig i Midtøsten som sender energiprisene til værs.
At neste sesong ikke blir et nytt tørkeår. At det ikke bryter ut sykdom i dyrebesetninger i Europa som plutselig setter hele regioner i karantene.

Vi skal med andre ord prise og planlegge drifta vår basert på en virkelighet som ingen egentlig har kontroll på. Og hvis vi bommer – eller hver gang vi bommer i våre antakelser – så er vi ute og sykler økonomisk lenge før noen rekker å justere kursen.

For bonden har ikke muligheten til å hente det inn igjen i markedet. Du kan ikke bare øke prisen på melka eller kjøttet og si “take it or leave it”. Den mekanismen finnes ikke.

Det eneste som gjenstår da, er håpet om at det kommer en kompensasjon eller en krisepakke og en justering i politisk vilje til å rette opp det som gikk galt.

Men i mellomtida er realiteten den samme:

• Regninga kommer nå.
• Inntekta ble i praksis bestemt i fjor.
• Og verden gjør som den vil.

Det er kanskje den mest undervurderte delen av hele matsystemet vårt. At risikoen ikke fordeles likt. At noen næringer har mulighet til å reagere raskt, mens andre er låst i en struktur der de må stå i det, uansett hva som skjer rundt dem.

Og det er derfor du heller ikke ser de samme aksjonene fra landbruket. Ikke fordi frustrasjonen er mindre. Ikke fordi kostnadene er lavere. Men fordi konsekvensene av å “stoppe” er så mye større. Hvis en lastebil stanser, så stopper en leveranse. Hvis en gård stanser, så stopper livet som foregår der. Det er en forskjell det er verdt å ta innover seg.

Samtidig er det et spørsmål som blir vanskeligere å ignorere jo lengre dette varer: Hvor lenge kan vi forvente at bonden skal fungere som en buffer for resten av samfunnet? At kostnadsøkninger skal tas der først, og eventuelt justeres politisk i etterkant?

Vi snakker mye om matsikkerhet og beredskap i Norge. Om viktigheten av å ha produksjon i hele landet. Om å være mindre avhengig av import i en urolig verden.

Men samtidig aksepterer vi en struktur der de som faktisk produserer maten, står med en risiko som få andre næringer ville akseptert over tid. Det er ikke nødvendigvis bærekraftig.

Og kanskje er det nettopp her diskusjonen burde starte. Ikke i neste krisepakke. Ikke i neste jordbruksoppgjør. Men i spørsmålet om hvordan risikoen i matsystemet vårt egentlig er fordelt.

For hvis svaret fortsatt er at bonden skal ta den første støyten, hver gang noe skjer, så følger det også et stille, men alvorlig spørsmål:

Hva skjer den dagen det ikke går lenger?