Nord for Matfatet

Nord for matfatet – blogg

Det finnes øyeblikk i landbruket der valget ikke står mellom rett og galt, men mellom to onder. Der alle alternativer bryter med noe – og hvor konsekvensene uansett bæres av én og samme person: bonden.

I norsk regelverk er dyrevelferd og miljøvern begge løftet frem som grunnleggende verdier. På papiret er de sidestilte. I praksis kolliderer de. Og når de gjør det, finnes det ingen beredskap som tar ansvar for skjæringspunktet. Da blir bonden stående alene, med klokka som tikker og konsekvensene som vokser.

Når en akutt hendelse fører til oversvømmelse i fjøset, og systemet for utmøkking ikke fungerer på grunn av sprengfrost – er ikke dette et planleggingsproblem. Det er en driftssituasjon som må håndteres der og da. Dyrene kan ikke settes på vent. Inneklima, gassfare, hygiene og sikkerhet lar seg ikke regulere gjennom rundskriv. Likevel er det nettopp det systemet forutsetter.

Spredning av husdyrgjødsel utenom tillatt periode er forbudt. Avfallsmottak har ikke lov til å ta imot. Kommuner og statlige myndigheter har ingen operative løsninger for nødtømming. Alle kjenner til problemstillingen, men ingen har ansvaret. Resultatet er at bonden tvinges til å velge: enten bryte miljøregelverket, eller risikere å bryte dyrevelferdsloven.

Dette er ikke et moralsk dilemma. Det er en systemsvikt.

Når bonden velger dyrene, blir han lovbryter. Ikke fordi han er uforsvarlig, men fordi regelverket ikke gir rom for virkeligheten. Det finnes ingen knapp å trykke på for «nødsituasjon». Ingen paragraf som aktiverer bistand. Ingen instans som sier: nå tar vi over ansvaret.

I stedet individualiseres risikoen. Handlingen vurderes i ettertid, løsrevet fra situasjonen den ble gjort i. Det tas bilder, skrives rapporter, felles dommer – ofte uten at noen stiller det mest grunnleggende spørsmålet: hva var alternativet?

Nødrett finnes i loven. Den anerkjenner at liv, helse og velferd kan veie tyngre enn regelverk i akutte situasjoner. Likevel snakkes det sjelden høyt om nødrett i landbruket. Kanskje fordi det er ubehagelig å erkjenne at systemet er avhengig av at noen bryter reglene for at det skal fungere.

For det er realiteten: Norsk husdyrproduksjon drives daglig av bønder som tar ansvar i gråsoner regelverket selv har skapt. De velger minste skade. De dokumenterer. De rydder opp. Og de står igjen alene med risikoen.

Dette handler ikke om å ønske seg frihet fra regler. Det handler om å erkjenne at regler uten beredskap skaper lovbrytere – ikke bedre praksis.

Et system som setter bonden i en situasjon der det riktige valget er ulovlig, er ikke et rettssikkert system. Det er et system som skyver ansvaret nedover, og later som om problemet forsvinner så lenge det ikke er skrevet en unntaksparagraf.

Dyrene vet ingenting om forskrifter. De kjenner bare konsekvensene av dem. Og bonden som velger å stå til ansvar for liv, fremfor å lene seg på et regelverk uten svar, burde ikke møtes med mistenkeliggjøring – men med respekt.

For når systemet pålegger bonden å bli lovbryter, er det ikke bonden som har feilet. Det er systemet som har sluttet å ta ansvar.