Det er fascinerende – og egentlig ganske avslørende – å se hvor fort nordmenn blir krenka når noen sier noe negativt om maten vår
Denne gangen er det Sanna Sarromaa som sier rett ut at hun ikke liker pinnekjøtt, fårikål eller ribbe. Det er hennes smak. Hun sier ikke at nordmenn er dårlige mennesker, eller at tradisjonene våre er verdiløse. Hun sier bare at hun personlig ikke liker retten. Les saken i Nationen – klikk her
Reaksjonene? Et ras av stygge kommentarer. Folk som ber henne holde kjeft. Folk som sier hun må reise fra landet. Folk som uten skam skriver rasistiske undertoner offentlig – med fullt navn, i åpne kommentarfelt. Det er nesten skremmende hvor lite nettvett voksne folk viser, og hvor lett noen driter seg selv ut i full offentlighet fordi en finne ikke liker pinnekjøtt og annen norsk tradisjonsmat. Det sier mer om oss enn det gjør om henne!
Og ja – jeg elsker pinnekjøtt
For min del er pinnekjøtt noe av det fineste vi har i norsk matkultur. Bærekraftig, kortreist og bygget på norske beiteressurser. Når kjøttet ligger og damper på ferskspikkede bjørkepinner, lukter det jul. Det er barndom, røtter og tradisjon – og jeg gleder meg til julaften hvert eneste år.
Men det at jeg elsker pinnekjøtt, betyr ikke at alle andre må gjøre det. Smak er ikke en nasjonal lojalitetstest.
Det Sarromaa sier som faktisk fortjener oppmerksomhet, er det folk ignorerer
Hun sier at utvalget i norske dagligvarebutikker er dårlig. Det er det jo.
Vi har et dagligvaresystem styrt av tre kjeder som presser inn kopiprodukter, begrenser utvalg og svekker matkulturen vår litt etter litt. Dette er ikke kontroversielt. Dette er dokumentert.
Det burde vært starten på en seriøs debatt.
I stedet blir det starten på et kommentarfelt-ras der voksne mennesker oppfører seg som om hun har krenket det Norske flagget.
Det merkelige er at nordmenn forsvarer norsk mat mest når kritikken kommer utenfra
Det er tydelig at folk mobiliserer når en utlending sier noe de ikke liker. Plutselig blir alle forsvarere av norsk tradisjonsmat, lokal mat og matproduksjon. Men hvor er dette engasjementet de 364 andre dagene i året?
Hvor er de når:
- små produsenter legges ned
- lokale mattradisjoner forsvinner fra butikkhyllene
- dagligvarekjedene struper mangfold og konkurranse
- bønder gir seg fordi økonomien er umulig
- matkulturen vannes ut av ultraprosessert kjedemat
- noen ber om seriøs debatt om matsystemet vårt
Da er det stille.
Det er dette både jeg, Anders Nordstad, Marit Kolby, Mening Mat og Mot, Takk for maten-podkasten og Wolfgang Wee prøver å løfte frem: en seriøs, faktabasert samtale om norsk mat, helse, kultur, systemfeil og politikk. Ikke for å ødelegge tradisjoner, men for å styrke dem. Ikke for å være vanskelige, men for å redde selve grunnlaget for maten vi er så raske til å forsvare når en utlending ikke liker den.
Og dette er kanskje det mest ubehagelige av alt
At en finne ikke liker pinnekjøtt, er helt udramatisk. At voksne nordmenn reagerer med hets, rasisme, trusler om å tie Sanna til stillhet og krav om deportasjon, er langt mer alvorlig, og ikke minst at vi nekter å diskutere de faktiske problemene i matsystemet vårt, er enda verre.
Det burde ikke være farlig å si at en rett ikke smaker godt. Det burde heller ikke være farlig å si at norske dagligvarebutikker har dårlig utvalg.
Det farlige er når vi blir så hårsåre at vi ikke lenger klarer å skille mellom personlig smak og systemkritikk. Og når vi bruker energien på å kaste dritt i kommentarfeltet, i stedet for å stille spørsmål ved et dagligvaresystem som svekker den matkulturen vi sier vi vil forsvare.
Smak er personlig. Systemfeil er ikke det.
Jeg kommer til å nyte pinnekjøttet mitt på julaften, akkurat som jeg alltid gjør. Hun får nyte sin finske julemat. Det er ingen konflikt der.
Det som derimot er en konflikt, er dette:
Vi forsvarer norsk mat med full kraft når en utlending sier noe vi ikke liker – men vi forsvarer den ikke når den faktisk trenger oss.
Og det sier mer om oss enn vi liker å tro.
Nord for Matfatet 
Legg igjen en kommentar