Nord for Matfatet

Dette er et innlegg jeg nølte med å skrive. Årsaken er at det føles personlig, og jeg har lurt på om det er “spiselig” for allmennheten, for dyrevernere og andre. Kritikk vil vi sikkert få, men samtidig er dette en form for opplysning om matproduksjon og livet på gården – rytmen, ansvaret og de tunge valgene. For sannheten er at det alltid vil finnes en bakside av en medalje, en mørkeside som de færreste i landbruket deler. Kanskje fordi det blir for personlig, for sårt, eller fordi man frykter dømmende blikk og kommentarer med beskyldninger om «skuespill for fasaden». Enten blir man sett på som svak og følelsesløs, eller man velger å bare vise et ensidig bilde av hvor flott og vakker norsk landbruk er.

For en tid tilbake skrev jeg om 716 Kira – vår standhaftige, gode melkeku som nå er ni år og bærer en ny kalv. I dag står vi på motsatt side, hvor vi tok avskjed med 721 Direktøren – som ble 8 år og 9 måneder. Dette er den tyngste delen av det å være bonde – når man må si farvel til et dyr man er glad i. Jeg deler det fordi dette også er en del av sannheten når man driver matproduksjon. Dyrevelferd handler ikke bare om fôr og fjøs, men om omsorg, ansvar og den sorgen som følger når liv tar slutt. Dyrene våre fortjener å bli sett – også i avskjeden.

Det er en balansegang mellom å ta ansvar for gårdsdriften og samtidig ivareta dyret. Hun har gjort sin tjeneste godt, og det ville vært urettferdig å utsette henne for nye påsett bare fordi vi har et følelsesmessig bånd. Å gjøre det ville også betydd å akseptere at sjansen for videre plager for henne var stor.

Mange som er motstandere av animalsk matproduksjon vil kanskje si at “dette er bare et valg om å la kua leve og gå sammen med flokken selv om hun ikke lenger gjør nytte i produksjonen.” Hadde det vært en reell mulighet å “pensjonere” henne og gi henne et liv som et hvilket som helst annet kjæledyr, ville vi sannsynligvis gjort det. Men dessverre er det ikke rasjonelt – verken for oss, for økonomien, eller for norsk matproduksjon, selvforsyning og beredskap.

Direktøren var så rolig, så klok, og vi hadde et spesielt forhold til henne. Det som gjorde ekstra vondt, var at hun ble redd da dyrebilen kom. Jeg prøvde å trøste henne, opptre rolig og robust – men visste at det ikke ville hjelpe. Hun skjønner nok ikke målet, men hun merker at det avviker fra hennes vante rytme – det er det ingen tvil om, og det gir henne grunnlag for uro. Og nå går jeg rundt med dårlig samvittighet, for selv om jeg vet det var riktig valg, vet jeg ikke helt om det var riktig for henne.

Alle fortjener å få leve så lenge de kan. Og når jeg står der – med makten over liv og død – kjenner jeg hvor tungt ansvaret egentlig er. Det er et valg jeg ikke ønsker å ta, men som følger med det å være bonde. Jeg er glad i kyrne mine, og i kua mi. Å si at hun “snart er på et bedre sted” er en klisje som overhode ikke føles sant, og innerst inne tror jeg også hun ville valgt livet om jeg gav henne muligheten til det.

Jeg tror mange bønder kjenner på det samme, men snakker sjelden om det. Vi lærer oss å stå i slike avgjørelser, men aldri å bli likegyldige til dem. Personlig mener jeg at den dagen du blir likegyldig til denne prosessen, da er det også på tide å gi seg som bonde – for da bærer du ikke ansvaret for individet lenger.

721 – Direktøren var et dyr – ja – men hun var også et liv med personlighet, rytme og blikk.
Og i dag er fjøset blitt litt stillere uten henne. Men jeg er takknemlig for at vi fikk dele denne tiden med akkurat henne, og minnene hennes vil alltid være med oss i arbeidet videre.