Nord for Matfatet

Serie: Nord for matfatet

Noen dager går mer til refleksjon og planlegging av fremtiden på Langslett Gård, enn andre dager. Det sies at en bonde som har sluttet å se fremover, egentlig allerede har startet avviklingen – i stillhet, uten å vite det selv.

For min egen del har jeg ikke sluttet å se fremover. Tvert imot – jeg tenker stadig på hva jeg skal gjøre bedre neste år – og kanskje litt annerledes. Jeg er en forholdsvis fersk melkebonde, jeg høster erfaring hver dag, og jeg interesserer meg oppriktig for faget. Men jo mer man lærer, jo mer respekt får jeg for både dyrene og naturen rundt meg. Og samtidig – desto mer jeg forstår, desto tydeligere ser jeg at systemet vi er en del av, er nesten helt frakoblet fra både naturen og biologien – stikk i strid med det bildet jeg hadde tegnet av norsk landbruk, det er først når idealene møter virkeligheten i fjøset, at kontrastene blir virkelig tydelige

Jeg blir mange ganger direkte opprørt for hver nye kunnskap og oppdagelse jeg finner innad i det norske landbruket, og jeg ser mye urett – både ovenfor bøndene og dyrene. Jeg ble bonde fordi jeg ville jobbe med naturen, ikke mot den. Fordi jeg trodde på det gode bondelivet: å følge naturens rytme, gi kjærlighet til dyrene og leve av det jorda gir. Men det jeg har oppdaget, er at systemet i dag er bygget for å temme naturen, ikke for å samarbeide med den.

Og det er her jeg vil starte med å fortelle en liten historie. En historie som gjør meg stolt, men også trist – fordi den speiler et landbruk som er i ferd med å miste sjelen sin.

Kira – individnummer 716

I et regneark med tabeller og grafer blir det fort slik.
I et system der kua produserer 8 000 liter i året, blir det vanskelig for industrien å akseptere at kalven får 20 % av melka. Men for oss er det ikke et tap – det er naturens gang, og det er også den beste måten å sikre at du får friske og sunne kalver, og er nøkkelen til en rolig og avbalansert besetning. Likevel – i bedriftsøkonomiske modeller blir det sett på som ineffektivitet. Rådet er enkelt: «Gi kalven melkeerstatning og kraftfôr, så får du kontroll og bedre økonomi».

Vi blir ofte sett på som idealister – eller øko-tullinger, som noen sier det så pent. For når produksjonen per ku blir lavere enn snittet, går alle alarmklokkene av! For lav melkeytelse? Dårlige slaktevekter? Da må dyrevelferden være dårlig! Så kommer tilsyn, rådgivere, rapporteringskrav, skjemaer, programmer og byråkrati. Det finnes knapt en næring i Norge som er mer overstyrt, overkontrollert og mistrodd.

Systemet som glemmer naturen

For vår del så bøyer vi oss ikke mot masseproduksjons-idealet, og velger å gå mot strømmen og i den retningen vi tror på. Visste du at en melkeku i Norge i dag har en levealder på mellom 4,5 til 6 år?
Da har hun hatt mellom 2 og 4 kalver – og så er hun «brukt opp». Hun passer ikke lenger inn i systemet.

Men spør deg selv: Er det god dyrevelferd – etisk og moralsk – å slakte et friskt dyr bare fordi melkeytelsen synker litt? Er det god klimapolitikk å erstatte kyr som kunne produsert melk i et langt naturlig livsløp, med nye dyr som krever store mengder ressurser å avle frem?

Samtidig er det viktig å nyansere: Jo flere kalver kua får gjennom livet, jo flere rekrutter får du også i egen besetning. Til slutt står man gjerne overfor et kapasitetsproblem i fjøset, og i noen tilfeller begrensninger på melkekvote dersom man ønsker å beholde alle. Det er en krevende balansegang – en knivegg mellom biologi, økonomi og systemkrav. Men én ting står fast: Kua må ha kalv for at det skal bli melk.

For Kiras del, er hun fortsatt frisk, rask og robust. Hun venter sitt sjuende avkom i mai 2026, og hun har aldri hatt alvorlige helseproblemer. Hun kjenner stemmen vår, flokken sin og rytmen på gården. Hun er et levende bevis på at livskraft ikke måles i liter. Hun er en klok ku, med så mye personlighet, klokskap og står støtt i besetningen vår. Vi kommer ikke til å ta henne ut fordi «systemet» favoriserer 2-3 åringer.

Likevel fortsetter staten og industrien å snakke om bærekraft – mens de i praksis måler alt i volum og effektivitet. De vil ha «lean» produksjon, standardiserte dyr og ensartede løsninger. Når noe ikke passer inn i regnearkene, trer kontrollsystemet inn: «Denne er for feit. Denne er for tynn. Denne har for lange klauver. Denne har skitt på pelsen.»

Men ingen spør hvorfor. Ingen ser historien bak – at kua kanskje har gått hele sommeren i utmarka, sammen med kalven sin. At hun har klatret i terrenget, spist urter, og funnet ly i en gjørmepytt på en varm sommerdag.

Den store løgnen om bærekraft

Tross alt dette – det største paradokset er at det hele kalles grønt skifte. Politikerne ønsker å pynte på klimaregnskapet med kjemiske tilsetningsstoffer som Bovaer, for å få kua til å rape og prompe mindre metan – slik at industrien kan fortsette som før. Vi medisinerer symptomene for å slippe å snakke om årsakene.

Men bærekraft handler ikke om å kontrollere naturen, det handler om å forstå den og arbeide med den. Den forståelsen finnes ikke verken i politikken eller industrien lengere. Vi kan ikke løse klimakrisen med mer industri. Vi kan ikke redde dyrevelferden med mer kontroll og mindre kontakt. Og vi kan ikke bygge framtidas jordbruk på piller og pulver.

Det er ikke kua eller dyrene som er problemet.
Det er systemet som har mistet respekten for dyrene og de naturlige prosessene i moder jord!

Tilbake til Kira – vår «gamle» kloke ku

Når jeg ser på Kira og snakker til henne, svarer hun med et rolig og varmt blikk, et blikk av tillit og kanskje litt forventinger? Hun forsøker kanskje å tolke mine signaler, og lurer på «hva er det han planlegger, kanskje det kommer det en godsak?»

Hvem vet… men det jeg vet er at hun er ikke en maskin, men et levende vesen med både følelser, tanker og instinkter. Hun minner meg på hvorfor jeg ble bonde, og hvorfor jeg etterstreber at hun og alle de andre i besetningen vår skal få ha det trygt og godt. På en måte gjensidig avhengighet – jeg prøver å gi henne alt hun trenger, trygghet, beskyttelse mot rovdyr, vær og vind, nok mat, frihet til å være mor, frihet til å bevege seg dit hun ønsker, og gi henne rom for å være alene når hun trekker seg unna og ønsker fred. Hun gir meg en mening og til syvende og sist oss mat på bordet.

Livet består av opp- og nedturer, av glede og smerte. Dyrene er ikke noe annerledes enn oss mennesker på den måten – de kan kjenne på savn, panikk og separasjonsangst. Det er her min rolle som bonde virkelig kommer til sin rett: å lese kua, tolke signalene hennes og legge til rette for at hun skal ha det godt. Enten hun har vrikket foten i en brunstsituasjon, eller forspist seg på friskt, grønt gress – så handler det om å forstå det hun prøver å fortelle.

Når hun har det skikkelig vondt, betyr det ikke at jeg som bonde automatisk kan rettferdiggjøre å avslutte livet hennes — bare fordi hun har tråkket på en skarp stein og blitt halt. Mitt ansvar er å undersøke, vurdere alvorlighetsgraden, forsøke å stille en diagnose, kontakte veterinær og derpå gi riktig behandling. For meg innebærer det et særdeles stort ansvar å ikke velge den letteste løsningen — å slakte ut dyret for å «berge kjøttet» eller spare tid. Man må være bevisst sitt ansvar: gjøre alt man kan for å hjelpe, og samtidig ta det tunge valget når det faktisk ikke finnes noen annen utvei.

Slik er heldigvis ikke tanke settet hos oss, vi gjør det vi kan for dyrene – også når industrien skal måle økonomisk forsvarlighet på de valgene enn gjør.

Kira er et bevis på at jordbruk ikke handler om produksjon, men om liv. Hun viser meg hva ekte bærekraft er: å forvalte liv, ikke erstatte det. For min del er jeg ferdig med å late som om dette systemet er bærekraftig og klimavennlig. Industrien kan beholde sine piller og kuren for alt – vi velger fortsatt å gjøre det på gamle måten, nemlig å samarbeide med livet i naturen.