Nord for Matfatet

– hvorfor vi sier nei til metanhemmere, og ja til naturen

Det er sjelden jeg kjenner på så mye håp som nå. For det rører meg å se at stadig flere bryr seg om hva som faktisk skjer i fjøset – at folk begynner å stille spørsmål, og at de tør å si ifra. Gruppen «Vi vil ha ren melk og rent kjøtt – nei til metanhemmere i dyrefôr» har vokst eksplosivt på få dager. Og jeg skjønner hvorfor! For dette handler ikke om politikk, trender eller teknologi – det handler om tillit, verdier og respekt for naturen.

En splittet næring

Jeg har undret meg mye over hvorfor denne debatten er så polarisert – til og med innad i bondestanden. For meg virker det som økonomien har fått siste ord. Når noen bønder stiller seg frivillig til å eksperimentere med metanhemmere, handler det neppe om overbevisning, men om overlevelse. Og det forstår jeg – men det som blir helt fundamentalt feil, er når staten og organisasjonene bruker pisk mot dem som har et annet verdisyn. Når man truer med trekk i produksjonstilskudd dersom man ikke vil tvinge kjemiske stoffer i kua – da er noe fundamentalt galt og et bevis på at det er kapitalen som bestemmer.

Hos oss på Langslett Gård kommer det aldri på tale -vi skal ikke ha Bovaer i dyrefôret vårt. Punktum, ferdig snakket!

Økonomien som tvang oss ut av økologien

Vi drev økologisk melkeproduksjon fram til 1. oktober 2024. Vi brøt en sirkel på gården med over 20 års økologisk melkeproduksjon. Etter ett år som konvensjonelle melkeprodusenter var den eneste forskjellen i vår produksjon at vi byttet til et kraftfôr med høy norskandel – til halv pris av det økologiske. Det ble et spørsmål om å overleve. TINE ville ikke betale merprisen for økologisk melk i vår region, fordi det «ikke var marked». Men hvordan kan det være marked for noe som ikke finnes? Det handler ikke om etterspørsel – det handler om tilgjengelighet.

Selv om jeg er TINE-bonde, velger jeg likevel produkter fra Rørosmeieriet når jeg handler privat – enten de står i hylla under Coops Änglamark-etikett, eller i sin egen originale kartong. For det er ikke logoen som betyr noe (selv om jeg er svært kritisk til EMV på generelt grunnlag) – er det verdiene bak som betyr noe i denne sammenhengen.

Rørosmeieriet har hatt en eventyrlig vekst de siste årene – ikke fordi folk plutselig ble økofrelste, men fordi de begynner å forstå hva ekte mat faktisk er. Når produktet finnes, og når historien bak er ærlig og håndfast, så velger folk det. Det viser at forbrukerne ikke er likegyldige. De mangler bare alternativer!

Om et økologisk alternativ hadde vært i butikken, ville mange valgt det. Men slik systemet er nå, får forbrukeren ikke engang sjansen. Vi har spart omtrent 300 000 kroner i året på å gå tilbake til konvensjonelt kraftfôr, og selv da er økonomien trang. Men vi sover litt bedre om natta, for vi slipper å lure på hvordan vi skal få endene til å møtes hver eneste dag!

En fot i hver leir

Vi leverer fortsatt melk til TINE – for det finnes ingen andre som kan hente den her i nord. Men jordene våre er fortsatt økologisk sertifiserte, og sauene våre drives økologisk. Veien tilbake til full sertifisering er kort. Problemet er at valget nå ser ut til å stå mellom pest og kolera:

Enten
– trosse myndighetenes «grønnvasking» og miste produksjonstilskuddet,
eller
– sertifisere oss økologisk igjen, øke kostnadene med 300 000 i året og bidra til å øke importen av kraftfôr.

Jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst.

Når klimaavtalen blir et diktat

Klimaavtalen mellom staten og jordbruket ligger mer eller mindre fast, og signalene er klare: Fra 2027 skal alle konvensjonelle storfebesetninger få metanhemmere innblandet i fôret. For oss er det umulig å akseptere.
Dette bryter med alt vi tror på – både etisk, biologisk og faglig. Vi nekter å gjøre dyrene våre til forsøksdyr for industrien. Og jeg må si det rett ut: Når Norsk Bondelag kaller dette «det viktigste klimatiltaket i landbruket på årtier», så skammer jeg meg.

Når motgang tvinger fram nytenking

Men vi har ikke tenkt å gi oss. Vi har heller valgt å bruke denne motgangen til å tenke nytt – eller kanskje egentlig gammelt nytt. Vi tror på naturens egne kretsløp. På jordhelse, biologisk mangfold og helhetlig drift. På at ugress ikke nødvendigvis er fienden, men et signal. Hos oss brukes ikke sprøytemidler. Vi leser jorda, vi styrker grasartene vi ønsker, og vi lar mikrolivet jobbe for oss. Monokulturer hører ikke hjemme på Langslett Gård – vi vil ha liv i jorda, for det er der all vekst begynner.

En ny vei framover

Det siste året har fått oss til å forstå én ting: Vi kan ikke bygge framtida vår på støtteordninger som stadig endrer retning. Vi må finne veien selv – derfor satser vi nå på lokal foredling, salg via Reko-ring og lokale markeder. Vi ønsker å gjøre oss mindre avhengige av tilskudd, og heller stole på at markedet – folk flest – vil velge mat med sjel.

For det handler ikke bare om penger.
Det handler om verdier.

Og når jeg ser hvor mange som nå sier ifra – både bønder og forbrukere – så kjenner jeg at håpet lever. Vi står ikke alene. Vi står sammen, for ren mat fra reine dyr.