Nord for matfatet
Noen dager kjenner jeg på en stille sorg.
Ikke bare over politikken, men over retningen landet har tatt. For hver gang jeg ser en forside som viser import av kjøtt, produksjonsstans, tomme butikkhyller og ultraprosessert “mat”, blir det tydeligere at beredskapen vår ikke lenger bor i jorda – den ligger på paller, i lagerbygg og i reklamekataloger. Og kanskje er det nettopp det som er feil.
Når handelen tar samfunnsoppdraget
Som Anders Nordstad Blogg har pekt på flere ganger, har dagligvarekjedene fått en enorm definisjonsmakt over både pris, sortiment og forbruk. Det han beskriver som en skjev maktbalanse, opplever jeg som noe enda dypere: at selve beredskapen – i gåsetegn – er flyttet fra primærnæringa til handelsnæringa. At det ikke lenger er bonden og jorda som regnes som grunnlaget for trygg matforsyning, men butikkjedene og deres logistikksystemer.
Og når uværet kommer, står butikkhyllene tomme på timer – mens fjøsene og jordene fortsatt står der, klare til å produsere. Problemet er bare at ingen lytter til de som faktisk kan beredskap i praksis.
Vi som bærer byrden! For oss som står midt i det – i fjøset, på jordet, i sludd og storm – er det lett å kjenne på fortvilelsen. Det er ikke hat, det er en bønn om forståelse. En bønn om at resten av befolkningen må begynne å bære byrden sammen med oss. For vi kan ikke stå alene og sikre mat på dugnad, mens systemet brytes ned rundt oss.
Mange bønder orker ikke rope lenger. Andre, som meg, fortsetter – fordi stillheten er enda verre.
Likevel skjer det noe, et folk i ferd med å våkne! Ernæringsbiolog Marit Kolby og flere andre stemmer har bidratt til å åpne øynene for hva ultraprosessert mat faktisk gjør – ikke bare med helsa, men med hele systemet. Folk begynner å forstå at maten i butikkhyllene er et produkt av industri, ikke av natur. Og med den forståelsen kommer også spørsmålet: hvorfor har det blitt sånn?
Det er ikke tilfeldig! Når dagligvarekjedene styrer hva vi spiser, og staten styrer bonden med skjemaer og reguleringer, så mister både forbruker og produsent friheten sin. Mellom dem står kapitalen – og teller.
Må alt rase før vi kan bygge igjen? Jeg skulle ønske det ikke måtte gå så langt. Men kanskje må samfunnet faktisk få kjenne på tomheten, for å forstå hva det har mistet. Kanskje må vi oppleve de tomme hyllene, kjenne prisen på import, se hvordan “beredskapslagrene” egentlig er markedsstrategier – før folk forstår at tryggheten vår ikke kan importeres. For beredskap er ikke logistikk. Beredskap er jord, dyr, mennesker og kunnskap – og et samfunn som ser verdien av å holde det i live.
Et lite lyspunkt i alt det tunge. Selv om retningen for landet føles tung, kom det et lyspunkt her på gården 4. oktober. Rubina, en tredje generasjons STN-kalv i besetningen vår, kom til verden – og med henne et lite håp om framtida.
For ett år siden fantes det rundt 600 STN-kyr igjen i Norge.
Denne norske urferasen er utryddingstruet fordi den ikke er “effektiv” nok til moderne masseproduksjon. Til sammenligning finnes det rundt 200 000 NRF-kyr. En STN gir omtrent halvparten av melkemengden til en NRF, og kjøttvekta er ikke så mye å skryte av den heller. Men hos oss er verdien av individet viktigere enn produksjonsmengde.
Vi lar kyrne våre gå på utmarksbeite og bruke ressursene som ellers går tapt. Det er nettopp dette STN-kyr er eksperter på – å utnytte naturen slik den er, uten behov for importert kraftfôr eller klimaregnskap på skjema. Vi prøver å produsere mat på naturens premisser, selv om det ikke gir verken «hurra», klapp på skuldra eller premiering fra bransjen. For i dagens system belønnes de som produserer mest, ikke de som produserer klokest.
Det som derimot blir applaudert, er å være åpen for å forhåndsbestille metanhemmere og gi øke kraftfôrrasjoner med soya fra gud vet hvor – slik at man kan produsere enda mer melk, og så fordele utslippene på flere “overproduserte” liter for å redde klimaet på papiret. Dette er bare en av mange ting som virkelig frustrerer meg.
Men la oss ikke frustrere oss mer i dag, og la oss være ærlige … Rubina er bare en nydelig liten kvige kalv
Hun er et lite lys i mørket, et pust av håp – og kanskje et symbol på den framtida vi fremdeles kan velge. Du kan finne andre nydelige bilder og videoer av henne med flere på vår gårdsside Arctic Villsau & Storfe
#nordformatfatet#arcticvillsauogstorfe#kalv#bærekraftipraksis






Legg igjen en kommentar