Nord for Matfatet

Det er blitt et gjentatt refreng i den norske samfunnsdebatten: Norge har verdens dyreste mat! Det sies i debatter, på kommentarfelt og i politiske utspill. Og det er lett å tro på når vi ser handlekurvprisene regnet om til norske kroner og sammenlignet med utlandet. Men stemmer det egentlig?

Handlekurven fra Jyllands-Posten

Den danske avisen Jyllands-Posten testet nylig prisen på en standard handlekurv i ti land: USA, Danmark, Italia, Norge, Sverige, Belgia, England, Tyskland, Spania og Frankrike.

Handlekurven inneholdt helt vanlige varer som melk, smør, pasta, ris, havregryn, egg, kjøttdeig, cornflakes, ketchup, kaffe, agurk og epler. Prisene ble regnet om til norske kroner.

Resultatet overrasket mange:

• Den dyreste handlekurven var i USA.
• Den nest dyreste var i Danmark.
• Norge havnet på fjerdeplass.
• Den billigste var i Frankrike.

Så – betyr det at mat i Norge faktisk er billigere enn vi tror?

Pris i kroner vs. pris i virkeligheten

Å sammenligne en handlekurv i rene kroner gir ikke hele bildet.
For å forstå hva maten egentlig koster folk, må vi se på to ting:

1. Kjøpekraft – altså hvor mye folk tjener i de ulike landene.
2. Skatte- og avgiftspolitikk – for eksempel moms på mat, som er 25 % i Danmark, 15 % i Norge, og i flere land enda lavere eller null.

Når vi justerer for inntekt, ser vi et helt annet bilde:

Tallene viser at mat i Norge utgjør en lavere andel av inntekten enn i de fleste andre land. Faktisk er Norge billigst av alle i denne sammenligningen når man tar hensyn til lønn.

Hvordan oppleves det for en nordmann ute i verden?

La oss snu perspektivet: Hva om vi som nordmenn med vår lønn og kjøpekraft dro ut og handlet denne handlekurven i utlandet?

• I Frankrike, Spania, Tyskland, UK, Belgia og Sverige ville handlekurven oppleves 1–4 % billigere enn hjemme.
• I Italia ville den føles 8 % dyrere.
• I Danmark ville den føles 15 % dyrere.
• I USA ville den oppleves 31 % dyrere enn hjemme.

Plutselig ser vi at myten sprekker: Norge ligger altså midt i feltet, og for en nordmann er det ikke alltid “billigere i utlandet”.

Men: prisveksten merkes

Samtidig skal vi ikke late som om matprisene i Norge er uproblematiske. Mange av oss merker godt at maten er blitt dyrere de siste årene. Selv om handlekurven ikke velter hverdagsøkonomien for oss personlig, har vi begynt å kikke mer på prisene før vi handler.

Det kan på én måte være positivt: vi blir mer bevisste på hva vi faktisk kjøper. Men det er også en realitet at grupper som pensjonister, lavtlønnede, syke og arbeidsledige rammes mye hardere. Når medianinntekten brukes som målestokk, usynliggjøres denne virkeligheten. For mange av disse er følelsen av å ha “verdens dyreste mat” reell, og jeg forstår godt at de roper det ut på Facebook.

Dagligvarekjedenes supermakt

Selv er jeg en krass kritiker av dagligvarekjedenes makt. Den tjener verken forbrukere, leverandører eller primærnæringen. Kjedene vil alltid maksimere fortjenesten, og som Anders Nordstad stadig påpeker: prisene settes i butikken.

En vare som ikke selger, dumpes. En vare som er attraktiv, får høyere pris. På denne måten har kjedene skaffet seg definisjonsmakt over både produsenter og bønder. Det er ikke vi som bestemmer hva maten koster – det er de.

Et historisk perspektiv

Vi skal heller ikke glemme at det har eksistert tider i Norge hvor folk virkelig sultet. Oljealderen har gitt oss en livsstil preget av luksus og overflod, men det har også gjort oss sårbare for svingninger. Våre forventninger til et “minimumsnivå” i hverdagen er historisk høye.

Og så må vi stille oss det enkle spørsmålet:
Om maten virkelig er så dyr som påstås – hvordan har vi da råd til å kaste 30 % av den?

Det er ikke bærekraftig – verken for husholdningene eller for produsentene.

Konklusjon

Når vi setter prisene inn i en større sammenheng, ser vi at Norge ikke har “verdens dyreste mat”. Mat utgjør en lavere andel av inntekten her enn i de fleste land vi sammenligner oss med.

Samtidig må vi erkjenne: prisveksten merkes, ulikheten slår hardt, og dagligvarekjedenes makt er en del av problemet.

Så la oss snakke sant om matprisene – uten myter, men også uten å overse de som virkelig sliter.