Det er fredag, og vi er allerede midt i september. Senhøsten har tatt tak, og vintermånedene ligger foran oss. På Langslett Gård jobber vi hardt med å ta inn siste slåtten og gjøre klart for vinteren.
Jeg har alltid syntes at høsten er en vakker tid i nord. Vi har vært heldige de siste ukene med godt vær og lune kvelder. Det er nå man virkelig høster det man har sådd – både i ordets rette og overførte forstand. Samtidig er det nå tankene vandrer mot neste år. Hva kunne vært gjort annerledes? Hva skal prøves på nytt? Det er noe fascinerende med bondelivet: Ingen år er like. Noe lykkes man med, og noe går skeis – enten fordi agronomien svikter, eller fordi været ikke spiller på lag. Slik som i år, hvor “våren” varte helt til midten av juli.
Men midt i frustrasjonen ligger også håpet. Neste år, n0ye muligheter. Lærdom, prøving og feiling – i en evig sirkel, akkurat slik våre forfedre erfarte. Skulle ønske jeg hadde vært mer nysgjerrig på hvordan de drev familiegårdene før i tiden. Selv om vi vet mye i dag, er det ganske trist at en hel generasjon tok med seg kunnskapen da de gikk ut av tiden. Det var noe vakkert med den måten å leve på – å produsere mat til familien og dele overskuddet. De brukte ressursene de hadde rundt seg, og det var gjennom disse generasjonene kulturlandskapet i Norge ble formet. Det samme landskapet vi i dag kaller «unikt» og «flott».
I dag er de små familiebrukene nesten borte. Vi har sentralisert, effektivisert og mekanisert jordbruket. Og resultatene ser vi nå: bygdene tynnes ut, og naturen tar sakte tilbake kulturlandskapet.
Vel, vel. Selv om tankene flyr, er det godt å kunne sitte ute en septemberkveld med 10–12 varmegrader, høre stillheten, og se nordlyset danse på himmelen – og i speilbildet av ei blikkstille elv.
Ha en nydelig helg
Hilsen oss på Langslett Gård.
Nord for Matfatet 
Legg igjen en kommentar