“A journey of a thousand miles begins with a single step.” – Lao Tzu
NU ER DET TID. Det er en mektig setning, som bærer med seg følelsen av noe stort, noe uunngåelig, noe som allerede er i bevegelse. Som når en reise på tusen mil starter med ett kun ett skritt
Tidligere i sommer hadde Gunbjørg en før-lansering av diktboka si NU ER DET TID. Den boka representerer en endring og en forløselse – et prosjekt hun har båret med seg gjennom hele voksenlivet, som endelig fikk plass til å vokse frem og bli virkelighet
.Jeg har sett hvordan hun har funnet glede i å dele diktene med mennesker hun er glad i, og hvordan hun i senere tid har lagt kjærlighet i å planlegge grafisk design og velge bilder som følger diktene. Jeg er både ydmyk og glad over å se hvordan hun har tatt imot støtten fra menneskene rundt henne – de som heier på henne, på prosjektet, og som ønsker å bidra. Det er en ektefølt stolthet over det hun har gjort – og jeg gleder meg til den dagen hun kan holde det første fysiske eksemplaret i hånden, som et bevis på at en mangeårig drøm har gått i oppfyllelse.
På samme måte kjenner jeg nå at NU ER DET TID for meg også. Tid til å endre kurs. Tid til å gi slipp på sikkerhetsnettet som har holdt meg fast i en hverdag der jeg bare har overlevd – uten å kjenne fremdrift eller friheten til å prioritere det som betyr mest for meg. Å hoppe ut i det ukjente er fryktinngivende, men jeg vet at det er et valg jeg ikke kan utsette lenger.
Jeg har alltid likt å drømme stort. Det er i drømmene vi ser konturene av et liv som kan bli mer enn det vi har her og nå. Men jeg har også erfart at en drøm ikke kan bæres på halv styrke. Man kan ikke lykkes uten å gå inn i den med hele seg. For blir man stående med ett bein i tryggheten og det andre i drømmen, så ender man fort i et slags limbo – et sted hvor ingenting får vokse. Og tør man ikke ta skrittet fullt ut, så har man samtidig akseptert å bli stående der man er.
Katastrofetankene har lenge styrt meg og hindret meg i å ta sats med begge bena. Hva om jeg ikke lykkes? Hva om familien må bære konsekvensene? Men nettopp disse tankene har vist meg at den største risikoen ligger i å ikke gjøre noe – i å bli stående stille. For da kommer veggen nærmere, hamsterhjulet spinner stadig fortere, og jeg risikerer å bli kastet av i en bråstopp. Å klamre seg til livbøyen setter i virkeligheten langt mer på spill – den holder deg bare flytende, men tar deg ingen vei. Til slutt blir det nettopp familien som må bære konsekvensene av at jeg ikke våget å slippe taket.
Derfor velger jeg å gå inn i dette nå med full styrke – bli selvstendig næringsdrivende og bonde på ekte. Det føles som første gang jeg virkelig tør å sette meg selv, familien og gården først. Å gi drømmen en ektefølt sjanse og satse på det jeg tror på, selv om tidspunktet kanskje ikke er perfekt – for sannheten er at tidspunktet aldri blir det, så lenge man holder fast i livbøyen.
Nu er det tid!
– Kjetil –
Nord for Matfatet 
Legg igjen en kommentar