Dobbelmoralen i norsk dyrevelferd – når systematisk lidelse er tillatt i industrien

Vi liker å tro at Norge har verdens beste dyrevelferd. Det er en del av vårt nasjonale selvbilde. Men virkeligheten er at kyllingindustrien bygger på systematisk lidelse – og at staten ser en annen vei, så lenge butikkhylla fylles med billige fileter. Dette er Jørgen Hattemaker mot Kong Salomo i praksis: Småbønder jages for bagateller, mens industrien får grønt lys til å sulte millioner av høner.

Fakta: Hverdagen til foreldredyr i norsk kyllingproduksjon

(Kilder: Forskning.no, publ. 15.01.2025, Rådet for dyreetikk, Veterinærinstituttet, Dyrevelferdsmeldingen 2024, NRK-dokumentaren «FBI redder høna»)

Avlshøner får bare halvparten av den maten de egentlig ville spist med fri tilgang.
Restriktiv fôring brukes for å hindre at de blir for tunge til å legge egg.
Fuglene lever i konstant sult, frustrasjon og aggressivitet.
Mange utsettes for gjentatte, uønskede paringer som gir sår og stress.
Hundretusenvis av høner gasses ihjel i «ungdomsalder». De fleste blir ikke til menneskemat, men destrueres som avfall.
Dette er standard industriell praksis – ikke unntakstilfeller.

Når sult blir «nødvendig»

Foreldrehønene til norske slaktekyllinger lever halve livet i konstant sult. Ikke fordi bonden ikke vil gi dem mat – men fordi avlen har skapt dyr som vokser så raskt at de ikke kan få fri tilgang.

Hvis de spiser seg mette, blir de for tunge til å legge egg. Kroppene brytes ned, bein knekker, hjertet svikter. Så svaret blir å sulte dem.

Hva faen slags dyrevelferd er det?

Men la meg være tydelig på én ting: Dette er ikke et angrep på kyllingbonden! De driver innenfor regelverket og gjør det systemet legger opp til. Problemet ligger ikke hos kyllingbonden, men hos staten og Mattilsynet – som forvalter, aksepterer og forsvarer et regelverk der systematisk lidelse er akseptert og en del av produksjonen.

Når liv regnes som avfall

Det stopper ikke der! Hundretusenvis av høner gasses hvert år i «ungdomsalder» – fordi de ikke lenger er effektive nok eggleggere. De blir ikke mat, de blir ikke brukt. De kvernes opp og destrueres som avfall! Hvorfor? Fordi det er vanskelig å «konfigurere» slaktelinja fra kylling til høne! NRK dokumentaren «FBI redder høna» er virkelig verdt å få med seg!

Dette er standard industriell praksis i Norge – Ikke en skjult skandale, ikke unntaket, men selve normalen.

«Hundretusenvis av høner gasses ihjel hvert år fordi de ikke lenger legger nok egg. De blir ikke mat, men destrueres som søppel.»

Dobbel standard

For meg er det dobbeltmoralen som gjør meg aller mest forbannet! Jeg har nesten ikke ord. Små og mellomstore gårder – de som ikke driver industrialisert-rigget produksjon, men driver på ressursgrunnlaget de har – får tilsyn, rapporter og i verste fall anmeldelser for bagateller: litt møkk i pelsen, et fjøs fra 70-tallet som ikke har «spaavdeling» eller «vannfontene» og de blir ettergått i detaljene.

Det handler ikke om bondens innsats eller tiltak når problemer oppstår i ekstrem kulde, under oversvømmelser, hetebølger eller tørke. Det handler om øyeblikksbilder. Når den kommunale vannledningen ryker en halvtime før tilsynet banker på døra, blir konklusjonen «slik har det alltid vært».

Jeg tåler både å bli kontrollert, og stå til ansvar. Men jeg tåler ikke et system som knebler småbønder for øyeblikksbilder og bagateller – mens industrien får grønt lys til å systematisk sulte millioner av høner som en del av selve produksjonen.

Dessverre er det også slik at dobbeltmoralen går igjen i hele samfunnet – Dersom vanlige folk gjør feil i NAV-systemet eller med skatten, kan de i verstefall ende i kasjotten. Politikere og toppfolk som «utnytter den gråe siden av handlingsrommet» med pendlerboliger eller unndrar skatt, slipper de som oftest unna med en «beklagelse og jeg visste ikke…» Loven gjelder tydeligvis ikke likt for alle. Og det samme gjelder dyrevelferden.

Politisk stillhet

Dyrevelferdsmeldingen som kom i desember 2024 beskriver blant annet lidelsene hos foreldredyrene i slaktekyllingproduksjonen. Men regjeringen foreslår ingen konkrete tiltak. De vil «følge med» på bransjens egen omlegging.

Det er symptomatisk for et politisk klima der valgflesk og tåkeprat er viktigere enn å ta reelle oppgjør. Det er alltid enklere å bruke «minste motstandsvei» med å behandle symptomene enn å finne og gjøre noe med rotårsaken.

Dårlige tider skaper sterke mennesker.
Sterke mennesker skaper gode tider.
Gode tider skaper svake menn.
Og svake menn skaper dårlige tider.

Vi er i siste del av syklusen nå. Vi nordmenn er blitt arrogante og historieløse. Og det gjelder ikke bare politikken, men også måten vi forvalter dyrevelferden. Vi liker å si at vi har verdens strengeste og beste system – men i praksis gjentar vi de samme feilene om og om igjen, mens vi lukker øynene for lidelsen som skjer rett foran oss.

Når tilliten brister

Det eneste jeg fortsatt har tro på, er mennesket selv – og normalt bondevett. Vil du ha mat produsert med respekt for dyr og mennesker? Da bør du handle direkte fra bonden. Støtt de som faktisk setter dyra først. Bygg matsikkerhet nedenfra – fremfor å gjøre en mektig industri enda mektigere!

Og ja – jeg mener at industrien må få lov til å utrydde seg selv, sammen med Mattilsynet slik det fungerer i dag. For et tilsyn som forsvarer systematisk lidelse i kyllingindustrien, men slår ned på småbønder for bagateller, har mistet sin troverdighet. Tilliten forvitrer i takt med deres autoritære tilnærming.

Men jeg ønsker et tilsyn – et tilsyn som faktisk slår ned på de alvorlige sakene.
Når det er helt greit å la fuglene sulte fordi vi skal ha store, vakre kyllingfileter i butikkhylla, eller når en bonde med viten og vilje sultefôrer eller mishandler dyr. Der må Mattilsynet være nådeløse. En annen ting er driftsmessige avvik – når naturen bestemmer og lager problemer som bonden må stå i og bekjempe. Der trengs veiledning, samarbeid og støtte, ikke pisk og byråkratisk tåkelagt regelrytting!

For én ting er sikkert: «Mattilsynet» i dagens form er selv en del av rotårsaken til både dyrelidelser og menneskelige lidelser. Psykiske sammenbrudd, utmattelse og i verste fall selvmord som skjer i kjølvannet av et tilsyn som har glemt sitt oppdrag. Mange står helt alene, og de som på tragisk vis blir borte, får aldri fortalt sin historie.

For vår del er møtet og erfaringen med Mattilsynet, at intensjonen med å føre tilsyn er uteglemt i en villet agenda om å finne feil. Den som leter – finner, når de virkelig vil! Og hos oss vil de, for alt i verden. For Mattilsynet er også sin egen ankeinstans og hvem vil vel innrømme feil i egne rekker? Feil ved utført tilsyn, feil bakgrunnskompetanse og manglende forståelse for dyreartene de er satt til å føre tilsyn med. Det skaper vibrasjoner i selve fundamentet som Mattilsynet er tuftet på, men den kampen tar vi!

Nord for Matfatet