Nord for Matfatet

Jeg snakker mye om matproduksjon i Norge, sårbarhet og risiko. Her om dagen åpnet jeg Google Earth på PC-en for å planlegge litt arbeid på jordene våre. Zoomet litt inn og litt ut, mest for å få oversikt over hvor vi ligger i landskapet og hvordan åkrene ser ut fra oven. Jeg zoomet veldig langt ut, og plutselig fylles skjermen av de enorme sandflatene som dekker store deler av jorda. Jeg begynte å tenke: Finnes det egentlig steder her som er beboelige?

Jeg zoomet mer inn. Et navn dukket opp – noe med «Al…». Jeg zoomet enda litt til. Og der ser jeg det: perfekte sirkler i grønne, lysebrune og nesten sorte nyanser. Og mellom dem, et nettverk av veier og bygninger lagt ut i nesten perfekte hexagoner. Jeg satt der og tenkte: Er dette virkelig?

Jeg begynner å tenke: Vi har råe dyrkningsforhold i arktiske strøk. Vi kjemper mot korte somre, frostnetter i juni, regn i slåttonna og snø som kan ligge langt uti mai. Men vi har ikke så ekstreme forhold som menneskene midt i ørkenen. Vi har fornybart vann. Vi har jord som bygger seg opp igjen. Vi kan i teorien produsere mat her til evig tid – om vi velger det og om klimaet tillater dette i fremtiden

I Sahara dyrkes maten med en ressurs som bokstavelig talt tappes ned til siste dråpe. Der har maten en helt annen «pris» enn den vi betaler i Norge. Ikke bare i penger, men i innsats, risiko og i den skjøre vissheten om at når vannet tar slutt, tar også bosettingen slutt.

Og likevel gjør de det. Fordi de vet at å være selvforsynt, selv bare delvis, kan være forskjellen mellom trygghet og sult.

Det får meg til å lure: Om mennesker midt i Sahara – med vann som aldri kommer tilbake – satser alt på å produsere mat selv, hvorfor skulle vi i Norge – med vann, jord og fornybare ressurser – være villige til å gi fra oss den evnen?