Når vi må velge mellom sult og selvråderett – hva velger vi da?

Vi liker å tro at vi alltid kan ha begge deler – å være åpne mot verden og samtidig sikre maten vår selv. Men historien viser at det kommer tider da vi må velge. Spørsmålet er: Er vi klare til å velge Norge først, om vi må?

Importavhengighet: «En risikosport vi ikke har råd til»

Norge er blant verdens mest importavhengige matnasjoner. Over 60 % av kaloriene vi spiser er produsert i andre land. For dyrefôr er avhengigheten enda høyere – nesten all soya og mye korn hentes utenfra.

I gode tider merker vi det ikke. Skipene kommer, hyllene fylles. Men verden er ikke i gode tider. Krig i Ukraina, handelskonflikter i Asia, tørke og flom i flere kornområder – alt dette gjør verdens matvaremarked mer uforutsigbart. Og når prisene stiger ute, vil land med egen produksjon først sikre seg selv – før de eksporterer til oss.

Historien har vist oss dette før

Under krigen på 40-tallet var vi tvunget til å basere oss på egne ressurser. Det var hardt, men mulig – fordi vi hadde jordbruk i hele landet og kunnskap om å bruke det vi hadde.

Importen stoppet nesten helt opp. Kaffe, sukker, mel, kjøtt, egg, melk, smør – alt ble mangelvare. I byene ble folk stående i matkø i timevis for å få sin rasjon. Og likevel klarte vi å holde sulten på avstand. Ikke med importavtaler eller internasjonale markeder – men med en hardfør rotfrukt fra Sør-Amerika: poteten.

Poteten ble selve livredderen. Den mettet, ga energi og vitaminer – og kunne brukes i nesten alt. Sild og kålrot fulgte tett etter som «sikringskost». Hager og plener ble pløyd opp til grønnsaksland, geiter og kaniner ble holdt i hager, og ord som «villagris» ble en del av dagligtalen.

Matmangelen skapte også oppfinnsomhet – men ikke alltid med vellykket resultat. Ertekaffe smakte aldri som kaffe. Krisekrem uten fløte var bare en fattig trøst.
Men vi klarte oss – fordi vi hadde jordene, hadde kunnskapen, og hadde folk til å drive dem.

I 1940 var vi knapt 3 millioner mennesker – og hadde ca 160.000 gårdsbruk i drift rundt om i landet. I dag er vi 5,5 millioner – og bare rundt 37 000 bruk igjen. Flere munner å mette. Færre hender som produserer maten. Du kan lese mer om dette temaet på: Norgeshistorie.no – Kosthold og ernæring under okkupasjonen

Hva betyr selvråderett i praksis?

Selvråderett handler ikke bare om å bestemme selv – det handler om å kunne velge, uten at knapphet eller avhengighet tvinger oss i retning vi ikke ønsker.

Har vi egen matproduksjon som kan mette oss – uten store mengder importert fôr og innsatsvarer?
I dag produserer vi bare litt over 40 % av kaloriene vi spiser, og store deler av kjøtt-, egg- og meieriproduksjonen er avhengig av importert soya og korn. Hvis tilførselen stopper, mister vi mye mer enn importvarene – vi mister en stor del av vår egen produksjon.

Har vi logistikken og infrastrukturen som trengs om importen stopper?
Mat er ikke trygg bare fordi den finnes – den må også komme frem dit folk bor. Vi har sentralisert både lager og distribusjon, og lagt ned mange lokale foredlingsanlegg. I en krise kan det bety at vi ikke klarer å flytte nok mat raskt nok, særlig til avsidesliggende bygder og øysamfunn.

Har vi vilje til å prioritere egen befolkning først, om det virkelig kniper?
Det høres selvsagt ut – men i en global krise vil presset om å eksportere, dele eller “holde markedene åpne” være stort. Vil vi tørre å si at norske ressurser skal gå til norske mager først, selv om det koster politisk og økonomisk?

Selvråderett er altså ikke et slagord – det er summen av produksjonskapasitet, selvforsyningsgrad, lokal infrastruktur og politisk vilje. Uten alle disse på plass, blir valgfriheten vår i en krise ren illusjon.

Tankeeksperiment: Hva om vi satset på 75% selvforsyning?

Hva om vi bestemte oss – på ordentlig – for å øke selvforsyningsgraden til 75 %? Det ville ikke bare vært et jordbruksløft. Det ville vært et nasjonalt prosjekt med ringvirkninger i hele landet:

Titusenvis av nye arbeidsplasser – ikke bare på gårdene, men i hele verdikjeden: foredling, transport, maskinverksteder, lokal handel, service og logistikk.
Bygdene ville våknet til liv – med flere folk, flere elever på skolene, levende idrettslag og kulturtilbud. Når det er arbeid i bygda, blir også barnehagen og nærbutikken værende.
Industri og verdikjeder ville holdt verdiskapingen i Norge – istedenfor å sende både råvarer og arbeidsplasser ut av landet. Det gjelder alt fra meieriprodukter og kjøtt til grønnsaker, korn og fisk.
Matsikkerheten ville økt dramatisk – vi ville vært langt mindre sårbare når verdens forsyningslinjer svikter. Vi kunne faktisk valgt å prioritere egne borgere først, uten å måtte be andre om lov.
Klimaavtrykket fra maten vår ville blitt lavere – kortere transport, bedre ressursbruk og økt bruk av norske råvarer i stedet for importerte fôringredienser og halvfabrikata.

Men kanskje viktigst av alt: Vi ville hatt selvråderett i praksis. Vi ville ikke trengt å stå med lua i hånda og håpe at skipene kommer.

Når valget blir reelt

Hvis det kommer en tid der vi må velge – hva da? Velger vi å opprettholde dagens handelsavtaler og importavhengighet, selv om vi risikerer å ikke ha nok mat selv?

Eller velger vi å bruke norske ressurser først, og la luksusen av importert mat vike til fordel for egen matsikkerhet?

Dette er ikke en teoretisk øvelse. Flere land har allerede innført eksportstopp på matvarer de tidligere solgte fritt. Når slike tiltak brer om seg, hjelper det lite at vi har penger – hvis varen ikke lenger er til salgs.

Vi har levd i oljetåka – og nå blir vi tatt på senga

Når Høyre og FrP advarer mot at den rød-grønne blokken «sender de rike på dør», har de til dels rett i én ting:
Vi trenger kapital. Vi trenger investorer. Vi trenger næringsliv som tør å satse i Norge.

Men det er en forskjell på å gjøre landet attraktivt for verdiskaping – og å være så avhengige av pengene deres at vi glemmer selve fundamentet.

Hvis vi virkelig mener alvor med grønt skifte og beredskap, må vi begynne der alt starter: maten vår.

Gjennom hele historien har grunnlaget for bosetning og velstand vært knyttet til jordene som kunne dyrkes. Byer, industri og handel vokste frem der det var mat. I dag sier noen at olje og gassproduksjonen er det eneste som holder Norge i live. Men Sverige har klart seg uten olje – de bygget alternativ industri. Finland har levd med en ustabil nabo i generasjoner – og har derfor bygget en nasjonal beredskap og selvforsyning som gjør dem bedre rustet enn de fleste i Europa.

Vi, derimot, har ligget i oljetåka. Vi har levd godt på petroleumsinntektene og utsatt de vanskelige valgene. Nå står vi i en situasjon der vi er mer importavhengige, mer sårbare og mer naive enn våre naboer.
Og vi innser ikke at vi er i ferd med å bli ranet – ikke med maskerte ranere, men gjennom en stille overføring av ressurser, produksjon og muligheter ut av landet. Det er på tide å våkne. For det er ikke bare pengene som kan forsvinne. Det kan også evnen til å brødfø oss selv.

Det handler om å være ærlige – nå!

Vi må slutte å snakke om matsikkerhet som om det alltid er kompatibelt med alle andre politiske mål.
For å være selvforsynt må vi investere i produksjon, fordele ressursene smartere – og være villige til å velge bort noe annet.

Hvis ikke, kan vi stå i en situasjon der valget er tatt for oss. Og da kan det være for sent.

Neste gang du hører et løfte om «bedre matsikkerhet» i valgkampen:
Spør hvor maten faktisk skal komme fra.
Spør hvem som skal produsere den.
Og spør hva vi må gi slipp på for å få det til.

GODT VALG ALLE SAMMEN!
Valget i høst handler ikke bare om politikk – det handler om mat på bordet. Og den avgjørelsen tar vi nå, ikke når krisen står i døra.

Nord for Matfatet