Det ropes opp om klimamål og vern av naturen – samtidig som loven forhindrer oss å leve i pakt med naturen!

Fredagstanker fra Langslett Gård, 25.juli 2025

Jordvern og klimamål, opprop om dyrevern og uthenging av griseproduksjon, kyllingoppdrett og kalver som skilles fra kua!

Men hva da med oss som ønsker å drifte så naturlig som mulig?
Vi tar ikke kalven fra kua og gir melkepulver – vi lar kalven die naturlig til avvenning.
Da får vi påpakk fra Tine om for lite volum og trussel om reduksjon i produksjonstilskudd fordi vi har gjennomsnittlig mindre produksjon..
Vi lar villsauen være vill og følge sin naturlige flokkadferd – da får vi påpakk fra Mattilsynet fordi de ikke er individuelt adskilt i båser.

Vi er så glad i dyrene våre at – vi vil ha behandling til syke sauer, i stedet for å bare avlive syke dyr.
Ja, for kostnaden for dyrlege er faktisk mer enn søya er verdt.
Så da vi fikk syke sauer etter å ha oppdaget forurenset fôr og forlangte behandling i stedet for å avlive, ble vi meldt til Mattilsynet – fordi vi ikke behandlet syke dyr.

Forstå det den som kan!

(Skrevet av: Gunbjørg Nygård Melkiorsen)

Dette er ikke en enkeltstående historie, men det er en vanskelig historie – en ekte historie fra Langslett Gård! Dette er gjerne virkeligheten for alle dem som våger å si fra, gå mot strømmen og for de som prøver å leve mer i pakt med naturen – og samtidig overleve i et system som er bygd opp rundt effektivitet, kontroll og volummål.

Vi lar kalven gå med mora.
Vi lar sauene være flokkdyr.
Vi ønsker å pleie og behandle syke dyr – ikke bare avlive dem fordi det er mest praktisk og økonomisk forsvarlig.

Og hva møter vi?

Kritikk fra Tine, fordi melkeytelsen per ku er lavere enn normen.
Trusler om redusert produksjonsstøtte fordi vi ikke følger volumkravene.
Pålegg fra Mattilsynet, fordi sauene våre – urferaser – ikke passer inn i konvensjonelle holdvurderinger.
Pålegg av Mattilsynet fordi sauene ikke er individuelt oppdelt i båser

Et tankeeksperiment – og litt virkelighet

Nå skal vi ikke legge for mye menneskelige følelser inn i dette – men la oss likevel prøve: Tenk deg at du ble skilt fra barnet ditt tre dager etter fødsel.
Eller bare noen timer etter, slik det ofte skjer i konvensjonell melkeproduksjon.

I dag er det helt vanlig praksis å ta kalven fra mora kort tid etter fødsel – for da kan kua raskt settes i full melkeproduksjon. Kalven flaskefôres med kumelk eller pulver, og tilpasses systemet.

I økologisk drift er det noe bedre: kua og kalven skal ha samvær i tre døgn, og kalven skal ha naturlig melk i tolv uker – men etter dag tre tas mor og kalv likevel vanligvis fra hverandre. Melka skal til tanken. Kalven får da tildelt melk gjennom automat eller flaske.

Det er økonomisk mest effektivt.
Det gir bonden kontroll over hvor mye kalven får drikke. Det gjør det lettere å presse kalven til å bli drøvtygger tidlig – og gå over på grovfôr og kraftfôr.

Vi driver økologisk landbruk, men kostandene med økologisk kraftfôr og press fra forvaltningen om økt volum, følte vi oss tvunget til å gå over til konvensjonelt kraftfôr til kyrne. Vi har likevel valgt å fortsette å drifte etter økologiske prinsipper. Hos oss får kalven gå sammen med mora i hele dieperioden (Tolv uker) Resultatet er? Mer arbeid, økte kostnader og mindre melk til tanken. Men også: Roligere dyr, friskere dyr og gladere dyr.
En kalv som får være kalv. Og en ku som får være mor. Det er ikke lønnsomt, men for oss det eneste riktige!

Og det er her det begynner å rakne i møte med systemet.

Og det er her det begynner å rakne i møte med systemet.

Da en av søyene våre ble syk, ringte vi veterinær. Vi ba om hjelp – og ønsket behandling. Hun som kom var i praksis nyutdannet fra veterinærstudier i Baltikum, med hovedpraksis og bakgrunn fra kjæledyr. Produksjonsdyr var nytt for henne. Hun var usikker og lot det skinne gjennom. Men holdningen hennes var likevel fast:

«Hvis jeg ikke får avlive dyrene, vil det få alvorlige konsekvenser»

Vi var ikke en gang hjemme, men vår pliktoppfyllende og heldigvis handlekraftige avløser ba veterinær om å konferere med en erfaren veterinær fra samme klinikk. Hun nektet, siden det var lørdag og veterinær vi spurte etter hadde helgefri, og valgte i stede å sette seg i bilen i 3 timer for å rapportere oss til Mattilsynet. Når hun omsider kom ut igjen fra bilen sin og etter at vår avløser la press på henne, gikk hun til slutt med på å behandle den ene sauen – og den lever i beste velgående fortsatt. Den som ble syk først og som det ble ringt etter hjelp til, klarte ikke veterinær å gi full dose medisin og den måtte avlives samme natt.

Dagen etter ble vi meldt til Mattilsynet – for ikke å behandle syke dyr. Altså stikk motsatt av hva vi faktisk gjorde og bestilte veterinær for!

Det utløste tilsyn

Og Mattilsynet kom troppende opp med Politi, tabeller og veiledere i hånd. «Vi hørte på bygda at Forsvarets Spesialkomando kom rappellerende ned fra helikopteret på fjøstaket» (noe overdrevet) men dette var alvorlig fordi det hadde veterinæren sagt! Og vi må jo tro på dette når det kommer fra våre egne – uttalte en av mattilsynets tjenestepersoner.

De vurderte holdet på sauene våre, som er Gammel Norsk Sau – en lettbygd urferase som lagrer fett i buken, ikke over ryggen.

Selv Animalia som er et samarbeidsprosjekt mellom bransjen og forskningsinstitusjoner og fungerer som en forskningsbasert veileder for både bonde og Mattilsyn – skriver at det krever år med erfaring for å vurdere slike raser korrekt.

«Lette raser lagrer fett i bukhulen og mindre under huden. Det er derfor det er vanskelig å vurdere holdet – og krever årevis med erfaring for å gi en korrekt vurdering.»
(DVP Sau, Animalia)

Likevel ble våre sauer vurdert etter mal for tunge kjøttferaser. Selv om den standardiserte holdtabellen poengterer at en vil undervurdere lette raser som gammel norsk sau. Og vi ble stemplet som uansvarlige.

En veterinær som er ansatt hos Mattilsynet, var i det minste ærlig nok til å si at hun ikke følte seg kvalifisert til å foreta holdsvudrering på vår sauerase – og ville ikke ta stilling til det som pågikk – ærlig, redelig og noe vi kan respektere. Men da rakte ei dame opp hånda – en lekperson med hund som hovedinteresse og yrke, men hadde vært bort i sau, siden en i familien hadde drevet med sau en gang i tiden da hun vokste opp. Mattilsynets slutning – hun var kvalifisert!

Faktaboks om holdvurdering – standardisert for tunge raser

Hos Gammelnorsk sau som går ute hele året, vil produksjonen være naturlig tilpasset de vilkår dyret har, og holdvurdering har noe mindre betydning. Denne rasen går på sparebluss gjennom vinteren,
slik mange ville dyr gjør.

GNS lagrer store mengder fett i bukhulen som en «nistepakke» gjennom vinteren. Opptil 1/4 av slaktevekta hos en søye om høsten kan være rent fet. Sauen kan likevel kjennes kantete ut over ryggen og få dårlig skår på holdvurdering. Noe av dete skyldes at denne sauen har «gammeldagse»
eksteriøre trekk som høy manke og hellende kryss. Det skal lang trening til å vurdere holdet på gammelnorske søyer. Bruker en vanlig holdvurdering på en slik type sau, vil man undervurdere dyret.

Les mer i DVP Sau fra Animalia

Men det stopper ikke der

I tilsynsrapporten står det også at «en av kalvene på løsdriftssiden var unormalt liten i vekst i forhold til alderen» – og ble dermed vurdert som for tynn.

Problemet? Det var ikke en kalv. Det var ei fullvoksen melkeku. Av urferasen STN (Sidet Trønder- og Nordlandsfe).

Bildet viser aktuell STN-melkeku (hvit ku) som ble feilvurdert til kalv av liten vekst på høstbeite sammen med to NRF
(Norsk Rødt Fe)

Når tilsynsmyndighetene ikke en gang klarer å skille mellom en STN-ku og en NRF-kalv, da må vi spørre:
Er det virkelig forsvarlig forvaltning vi snakker om? Vi som har STN vet at dette er en liten rase – det finnes bare rundt 600 av dem i hele landet, mot over 200 000 NRF. Altså NRF utgjør over 99 % av melkekyr i Norge, mens STN-rase er ekstremt sjelden med mindre enn 0,5 % av totalen. Du kan ikke bruke samme øyemål – og slett ikke samme vurderingsgrunnlag. Og vi er sannsynligvis de eneste som har denne melkekurasen i besetningen i hele Troms og Finnmark.

Vi målte og vurderte dyret selv i henhold til rasestandardene – og kunne konkludere med at både vekt og hold var helt innenfor rasestandarden. Ingen undervekt. Ingen avvik. Bare ei lita ku – av en liten rase. Men i skjemaet ble det likevel et rødt kryss. Etter en formell klage, hevder Mattilsynet at dette var en skrivefeil…

Les mer om rasen her: Avlslaget for Sidet Trønder- og Nordlandsfe (STN)

Så gale kan det faktisk gå

Og bare for å understreke hvor gale det kan gå: Vi fikk oppfølgingstilsyn, 27. juni 2025 – hvor holdvurdering igjen var tema. Denne gangen hadde Mattilsynet droppet NKS-skjemaet – som allerede var feil for vår lettbygde villsau. I stedet brukte de en ny tabell – for Norsk melkegeit. Ja, du leste riktig. Ikke en annen sauerase, men en annen art. Dette ble ikke bare sagt muntlig – det står også dokumentert i tilsynsrapporten.

Jeg må derfor stille et alvorlig spørsmål:

Er det faglig forsvarlig at Mattilsynet bytter vurderingsverktøy på denne måten – og ender opp med å bruke en standard beregnet for en helt annen art – fordi dyret «ligner litt»

En melkegeit og en villsau kan kanskje ligne i størrelse – men det er ulike arter med ulik metabolisme, kroppssammensetning og atferd. Likevel brukte Mattilsynet en holdvurderingstabell for melkegeit i tilsyn på våre villsauer – og dokumenterte dette selv i rapporten. Etter søk i både faglitteratur og forskning finner jeg ingen dokumentasjon som støtter at BCS (Body Condition Scoring) kan brukes på tvers av arter. Å gjøre det uten faglig grunnlag er ikke forsvarlig, og kan føre til feilvurderinger og unødvendig belastning – både for dyr og bonde.

Mattilsynet er en offentlig faginstans med ansvar for dyrevelferd og mattrygghet. Det krever tillit – ikke bare fra forbrukeren, men også fra bonden. Tillit bygges av faglighet, åpenhet og vilje til å korrigere feil. Når feil likevel skjer, må bonden kunne klage.

Men hva skjer når Mattilsynet er sin egen klageinstans? Først behandles klagen av det lokale kontoret som førte tilsynet. Deretter – om du går videre – behandles saken av Mattilsynets hovedkontor. Det finnes ingen uavhengig tredjepart som vurderer klagen. Det handler ikke bare om faglighet. Det handler om rettssikkerhet.

Når én part har nær ubegrensede ressurser og sanksjonsmidler, mens den andre står alene, er maktbalansen skjør. Da må vi tørre å stille spørsmålet: Er vi som samfunn tjent med at Mattilsynet både feller dom – og dømmer over egen dom?

For de som er interessert så anbefaler vi å ta en titt på forvaltningsloven § 11 første ledd hvor forsvarlighet i offentlig forvaltning er tema

Konklusjonen på oppfølgings tilsyn denne gangen

Vi fikk ikke vedtak – bare en veiledning: at sauene burde fores opp enda mer. Men kanskje er det selve målet som bør diskuteres – ikke bare middelet.

Villsauen er formet av naturen over tusener av år. Den er tilpasset grovfôr, nøysomhet og beite – ikke høyenergirasjoner og industrikrav. For hundre år siden fantes verken kraftfôrsekker, rasjonskalkulatorer eller kjøttklassifiseringstabeller. Likevel overlevde både sauene og folket.

I dag er det systemet som bestemmer hva som er «riktig hold». Men hvem bestemmer hva som er rett for naturen, for dyret, og for fremtiden?

Det er ingen tilfeldighet at urferaser som villsau og STN står i fare for å forsvinne. Det handler ikke om dårlig dyrehold. Det handler om et system som premierer volum, standardisering og vekst – på bekostning av biologisk mangfold, tilpasning og dyrenes natur.

Når vurderingsverktøyene ikke passer dyret – og svaret blir å «fôre mer» – da har vi ikke lenger en dyrevelferdspolitikk. Da har vi en produksjonsmodell med dyrevelferd som fasade. Spørsmålet er ikke om vi gir nok. Spørsmålet er om systemet gir rom for det som er nok – for dyret, naturen og framtida.

Systemet tåler ikke det naturlige!

Lover og forskrifter er utviklet med ett mål for øye: høyest mulig produksjon. Alt som ikke passer inn – blir et avvik. Og avvik skal lukes vekk.

Volum og liter har forrang over liv og tillit.
Dyra skal tilpasses systemet – ikke omvendt.
Og bonden? Han skal følge skjemaet – ellers er han en risiko.

Vi prøver å gjøre det som rett – bærekraftig og med respekt for natur, folk og fe – men blir fremfor alt møtt som problemet i Norsk landbruk

Så vi spør: Hva slags regelverk trenger vi for å sikre ekte bærekraft –
og hvem er det egentlig som har definisjonsmakta i dag?

Hvis ikke lovverket tåler det naturlige – da er det bare ord! Og ord metter verken folk eller fe!

ADVARSEL

NB: Dette innlegget er ikke ment som et forsvar for dyretragedier, dårlig dyrevelferd eller brudd på regelverk!

Tvert imot – vi mener det er nettopp av hensyn til dyra og bondens ansvar at det er viktig å si ifra når systemet virker mot sin hensikt. Når alvorlige reaksjoner rettes mot bagateller, misforståelser, hevnrapportering eller naturlige valg i dyrevelferden, risikerer vi å miste evnen til å skille mellom reell omsorgssvikt og ekte ansvar.
Det gagner verken dyra, bonden, forbrukeren eller tilliten til Norsk matproduksjon.

Har du selv opplevd noe lignende i møte med systemet?

Vi skriver gjerne om dine erfaringer – anonymt om du ønsker det. Dette er et tema som må løftes, og vi trenger flere stemmer. I tråd med visjonen til Nord for matfatet vil vi vise fram den virkeligheten små og mellomstore bruk og bønder faktisk lever i – på godt og vondt. Ikke glansbilder, ikke industripropaganda, men virkelighet.

For deg som er forbruker og nysgjerrig på hvordan maten din blir til: Din stemme betyr mer enn du tror. Den er med på å forme fremtiden til norsk matproduksjon – for deg, og for generasjonene som kommer etter deg.

Lik, del, debattér og kommentér – enten her på bloggen eller på Facebook.

Vil du skrive til oss? Send en e-post til kjetil@langslett.no eller en melding på Facebook: facebook.com/nordformatfatetblogg

Nord for Matfatet