Rødløk, råte og forskjellen på ekte økologi og markedsdrevet grønnvasking
For noen dager siden kom jeg over et Facebook-innlegg som fikk fart på tankene mine. En kunde hadde kjøpt en pose med økologisk rødløk. Flere av løkene var bløte og råtne. Det er selvfølgelig irriterende – og skal ikke skje. Men det var kommentarene under innlegget som gjorde størst inntrykk:
«Jeg tror jorda er full av råtesopp og at tre år med karens ikke er nok. Det burde ikke vært lov å merke dette som økologisk.»
Et enkelt utsagn. Men det rommer mye. Frustrasjon. Mistillit. Og et signal om at vi har en jobb å gjøre. For hvis folk mister tilliten til «økologisk» – hva sitter vi da igjen med?
Økologi er ikke et stempel – det er et tankesett
En råtten løk er ikke bevis på dårlig jord eller feil produksjonsform. Det er mest sannsynlig et lagringsproblem – og det skjer med både økologisk og konvensjonell mat. Men fordi det sto «økologisk» på posen, blir fallet i tillit større. Det koster jo mer. Og det høres så flott ut.
Når vi snakker om økologisk mat, må vi derfor skille mellom ekte økologisk drift – og det som bare er markedsdrevet grønnvasking. Det første handler om jorda, helheten og forståelsen av økosystemene. Det andre handler om salg, sertifisering og dokumentasjon på papir – ofte uten særlig innsikt i hva som faktisk skjer i jorda.
Fra skolebenken til virkeligheten
Da jeg gikk på agronomutdanning, var jeg over gjennomsnittet interessert i økologisk landbruk. Jeg diskuterte det ofte – med lærere og medelever. Jeg var nysgjerrig på jordliv, kretsløp og hvordan vi som bønder kan spille på lag med naturen.
En dag sa en lærer til meg, litt avvisende og med en negativ undertone:
«Vet du hva, jeg ser økobønder som idealister.»
Det var ikke ment som et kompliment. Og da gikk det opp for meg: selv på landbruksskolen, der vi skulle lære å forstå jorda og dyras behov, ble økologi sett på som noe litt useriøst. Idealistisk. Lite effektivt. Som om du ikke var “ordentlig bonde” om du ikke maksimerte produksjonen på kortest mulig tid. Det er et tankesett som fortsatt preger både utdanning, forvaltning og deler av bransjen
Tre år karens er ikke juks – men det er heller ikke nok i seg selv
Mange tror at økologisk jord er “ren” etter tre år. Det er ikke helt riktig. Det som skjer i løpet av karensperioden er at du slutter med kunstgjødsel og sprøytemidler – og begynner å bygge opp jorda igjen. Men det betyr ikke at jorda er frisk!
Tenk på det som en livsstilsendring etter mange år med dårlig kosthold.
Hvis du har spist ultraprosessert ferdigmat i ti år, drukket brus til frokost og hatt et stillesittende liv, så tar det mer enn tre uker på salat og joggesko for å få kroppen i balanse igjen. For min del tok det flere år, noe bildeserien under kan bekrefte. Det tar nemlig tid før stoffskiftet normaliseres, tarmen leges og kroppen slutter å rope etter raske løsninger.
Jorda er ikke annerledes.
Etter år med sprøyting, kunstgjødsel og ensidig drift må den få tid – og omsorg. Mikrolivet skal gjenoppstå. Jordstrukturen må bygges opp. Det må organisk materiale tilbake i kretsløpet. Og det krever handling, ikke bare papirarbeid.
Det er det som skiller ekte økologi fra grønn pynt:
Du kan fylle ut skjemaet og kalle det økologisk –
eller du kan forandre praksisen og gjøre det økologisk.
Det er ikke konvensjonelt vs. økologisk – det er helhet vs. snarvei
Jeg vil være tydelig: dette handler ikke om å rakke ned på konvensjonell drift. Jeg kjenner mange dyktige konvensjonelle bønder. Jeg og kona driver det som i bransjen kalles «parallelproduksjon» – det vil si at vi har både økologisk og konvensjonell matproduksjon på vår gård. Det handler ikke om hvem som er “best” – men om hvilke prinsipp- og verdigrunnlag vi velger for framtida vår og neste generasjon.
Ekte økologisk drift er en spydspiss for bærekraftig matproduksjon. Ikke fordi det er trendy, men fordi det bygger på fornuft og erfaringer som er eldre enn kunstgjødsel og Roundup. Bestemor og bestefar drev regenerativt og økologisk, bare uten å kalle det det. De brukte det de hadde. Ressursene på gården. Kretsløpet i lokalsamfunnet.
Det var bærekraft – lenge før ordet ble markedsført.
Vi dreper matjorda – og kaller det grønt
I dag bruker vi millioner på kunstgjødsel, importert kraftfôr og monokulturer som presser jorda tom for liv. Når resultatet blir svak jordstruktur, avlingssvikt og sykdommer, så svarer industrien: “Tilsett litt pulver til kua, så er klimaet reddet.”
Men det som redder klimaet og maten vår er ikke fôrtilsetninger og kosmetiske tiltak. Det er levende jord. Mangfold. Småskala gårder som bygger resiliens nedenfra. Det er ikke alltid mest effektivt – men det er det mest virkningsfulle på sikt.
Når systemet gjør det vanskelig å velge rett
Noe av det mest frustrerende er at systemet – enten det er støtteordninger, tilsyn eller avregningsmodeller – ofte er rigget for én type drift: det konvensjonelle, intensive og standardiserte. Drift som avviker, havner fort utenfor normen.
Hvis du bruker lette raser eller gamle urferaser som ikke kommer opp i industriklassifiserte kjøttvekter, får du lavere betaling – selv om dyra er friske, hardføre og del av en helhetlig, tilpasset beitebruk. Hvis du lar flokkadferd og naturlige rytmer styre fjøset, blir det sett på som uorden. Og hvis du har færre liter melk per ku fordi du lar kalven die naturlig – da er det ikke bærekraft, da er det “produksjonstap”.
Mange anbefalinger og rutiner er utviklet for store besetninger, høyt forbruk av innsatsfaktorer og rasetyper som er optimalisert for avkastning, ikke balanse. Det som egentlig er fornuftig, bærekraftig og dyrevennlig, blir i stedet målt som avvik. Det sier noe om hva slags matproduksjon vi egentlig premierer.
Når tilliten forvitrer, må vi tilbake til røttene
En råtten løk kan være tilfeldig. Men hvis det får folk til å tvile på hele begrepet “økologisk”, har vi et problem. Da har markedsføringen løpt fra virkeligheten. Da trenger vi å vise fram forskjellen:
- Økologisk som tankesett – ikke bare stempel
- Bønder som bygger jord – ikke bare varer
- Produksjon som er tilpasset naturen – ikke presset gjennom den
Vi trenger ikke mer grønt i logoene.
Vi trenger mer grønt i jorda!
Neste uke:
«Å leve i pakt med naturen – er det egentlig bærekraftig?»
– Et ærlig blikk på hvem som får definere fremtidens matproduksjon
Nord for Matfatet 
Legg igjen en kommentar