Nord for Matfatet

Fredagstanker fra Langslett Gård

Jeg kom over en artikkel i KK (Kvinner og Klær – for de som ikke vet det 😉).
Tittelen var noe sånt som: «De var nygifte, men Trygve følte at noe ikke stemte med kona».

Først lo jeg litt – for jeg har sett videoene deres.
Trygve og kona hans har vært overalt i sosiale medier. Reels med rare påfunn, masse humor, små krangler og latter. Hun setter i gang, han henger med. Jeg har ledd, jeg også.

Men denne gangen var det noe annet.
Historien bak latteren – den vi ikke alltid ser i 20 sekunder med filter.
Hvordan hun alltid hadde følt seg utenfor. Hvordan han valgte å stå ved henne, og hvordan det forandret livet deres. Ikke fordi alt ble enkelt, men fordi det ble ekte.

Det traff meg, og vekte en nysgjerrighet.
Og jeg kunne til dels kjenne meg igjen – ikke nødvendigvis i historien deres, men i følelsen av å være litt på siden av det alle andre tar for gitt. Som mann, som bonde og som ektemann. Jeg klikker meg ikke ofte inn på «feel-good»-artikler – men kanskje er det fordi vi har fått for oss at vi ikke skal trenge dem?

Det hender at jeg tenker på hvor annerledes vi lever som bønder. Ikke fordi vi har valgt noe sært, men fordi livsrytmen vår er koblet til noe helt annet enn klokka på veggen, kalenderen eller årshjulet resten av samfunnet følger. Når andre tar ferie, starter vår mest intense periode. Når søndag morgen betyr hvile for de fleste, er det første fjøsstell for oss. Vi – og mange andre bønder – lever med andre ord ofte litt på utsiden av normalen. Utsiden av regulær kontortid, også på helligdager – eller når barna skal på fotballkamp eller teater.

Men det stopper ikke der. Noen av oss lever også på utsiden av landbrukets dominerende tenkning.
Vi jakter ikke volum og industrialisert produksjon, men liv og balanse.
Vi stoler på sansene våre, på jorda under fingrene, og på dyr vi kjenner ved navn.
Det passer sjelden inn i tabellene. Men det er ekte. Og det varer.

Kanskje er det nettopp det som gjør det vanskeligere å bli forstått. Når rytmen ikke passer inn, når uttrykket er stille, når livet leves på en annen frekvens – så tolkes det lett som rart, ineffektivt og feil. Men kanskje er det tvert imot: At det finnes kraft i det som ikke lar seg måle. Verdi i det som ikke lar seg forklare.

I morgen gleder vi oss til en slags før-premiere på diktsamlingen til Gunbjørg.
Og nei – jeg nevner ikke dette, eller skriver dette, fordi hun er «annerledes». Men fordi hun, som en av de beste menneskene jeg kjenner, tør å sette ord på det som lever utenfor malen. Hun bærer noe i språket sitt som rommer både sårbarhet og styrke. Og det er ikke så langt fra det Trygve og Arianah fortalte om i portrettintervjuet i KK heller.

Så jeg avslutter denne fredagstanken med å si takk:
– til de som tør å være ekte.
– til de som leser KK-artikler i smug.
– til de som skriver dikt og sanger i stedet for statusoppdateringer.
– til de som ikke passer helt inn – og likevel er helt uunnværlige.