… og det er kanskje derfor det er så vanskelig å drive her!
I år begynte våronna på Langslett Gård den andre uka i juni, minst tre til fire uker etter «normale» forhold. Da vi passerte sankthans, lå det fortsatt ett lag med snø i fjellene og «vårflommen» renner fortsatt forbi i juli. Store deler av jordene våre var langt ifra «lagelige», og dermed for våte til å spre naturgjødsel, bearbeide eller så. Det er ikke første gangen vi opplever «uår» og det blir neppe siste.
Likevel skal vi måles etter samme linjal som bønder i Trøndelag og på Jæren.
(Bildet er tatt 14.juni, og det er noe
grønnskjær på enga)
Støttesystemet spør ikke hva slags fjell du har i horisonten, eller hvilke klimatiske utfordringer som kan rasere avlingene dine i løpet av et døgn. Det spør ikke om snøen fortsatt dekker jordene dine i juni, eller om du må vente til juli før du får sådd. Systemet spør mye heller hvor mange liter melk du leverer, og hvor effektiv du er per kvadratmeter. Det spør om du har investert i ny teknologi, eller om du har skalert stort nok.
Systemet verdsetter ikke hvor reint du produserer maten. De snakker heller om ordninger for å holde prisen på kunstgjødsel nede, og belønner dem som jakter volum – ikke helhet. For den som driver i marginale områder, er det tydelig: systemet er rigget for strukturrasjonalisering og masseproduksjon, ikke for levende distrikter, mangfold og beredskap.
Det har aldri vært registrert så mye snø i fjellene som nå i Nord-Troms siden målingene startet i 1958
Naturkreftene går i sin egen rytme, det snør, regner og smelter når det vil. I år meldte NVE at vi hadde mer snø i fjellet enn noen gang siden 1958. Vårflommen toppet seg i starten av juli. Vannføringen i Reisaelva lå langt over normalen i ukevis, og jorda holdt på og holder fortsatt på vann som en våt svamp
Man får ikke gjort mye våronn i slike situasjoner. Og nei – du kan ikke bare «effektivisere deg ut av det». Du kan ikke presse frem varmegrader. Du kan ikke kjøre traktor i gjørmebad uten å ødelegge jorda og mikrolivet. Det hjelper lite med app, drone eller robot når naturen sier nei
Hva betyr matsikkerhet – sånn egentlig?
Vi snakker mye om matsikkerhet for tiden. Men hva betyr det egentlig? Hvis beredskap skal være mer enn et honnørord, må den bygges på virkelighet – ikke på PowerPoint.
Virkeligheten er at matjorda i Norge forsvinner. Enten den blir lagt brakk, bygd ned til grønne boligblokk-prosjekter, eller omstrukturert bort til mer «almennyttige formål» som datasentre. Mens vi her i nord kjemper for å holde hjulene i gang, snakkes det om å normere tilskudd, kutte støtte til “ulønnsomme bruk” og samle produksjonen til færre, større aktører. Det høres kanskje rasjonelt ut på papiret, men er en livsfarlig politikk i praksis – særlig for Distrikts-Norge.
Hvis vi virkelig mener at Norge skal kunne brødfø seg selv, må vi slutte å presse alle bønder inn i samme mal. Vi må legge bort illusjonen om at jordbruk bare handler om teknologi, skala og markedskrefter. For dette handler ikke bare om vær og tålmodighet. Det handler om levende lokalsamfunn. Om at det fortsatt skal være mulig å bo og leve gode liv i hele Norge – også utenfor bykjernene. Det handler om samfunnsansvar og suverenitet i nordområdene, om sjølberging og beredskap, om at det finnes folk igjen som vet hvordan mat faktisk blir til. Det handler også om skoler, helsesentre og nødvendig infrastruktur – alt det som henger sammen med at noen faktisk bor i bygda. Det handler om et vakkert land som folk vil besøke, men som også må være mulig å bo i. Til syvende og sist handler det om likeverd – om at folk i hele landet skal ha reell tilgang til livsnødvendige tjenester, trygghet og et godt liv, uavhengig av postnummer.
Så ja – det er vanskelig å drive her. Men det er også viktig. Og kanskje er det nettopp i de områdene som er vanskeligst å drive, at matberedskapen betyr mest. Men da må vi få lov å drive på naturens premisser. Ikke på regnearkets.
Nord for Matfatet 
Legg igjen en kommentar