Denne uka kunne vi lese i Nationen at etterspørselen etter økologisk melk «øker raskere enn varslet». TINE og Norsk Melkeråvare oppfordrer flere melkebønder til å legge om driften til økologisk – og hevder økonomien nå er god.
Det høres flott ut. Men her nord for matfatet rimer det dårlig med det vi selv har opplevd.
Vi har produsert økologisk melk i to år. Gården har vært Debio-godkjent siden tidlig 2000-tall. Kyrne våre gikk ute, fikk økologisk fôr og ble stelt med respekt. Men vi fikk ingen avtale med TINE. Melka ble levert som konvensjonell – uten økotillegg, uten forutsigbarhet. Årsaken? «Det er ingen økorute i ditt område, dessuten er volumet så lavt – at vi må legge ned det eneste økologiske meieriet i ditt distrikt.»
Vi ba om avtale. Fikk nei. Og måtte til slutt melde oss ut av ordninga av to grunner: Økologisk kraftfor som er dobbelt så dyr som konvensjonell – og Tine vil ikke betale for merverdien av økomelk da den blir blandet med konvensjonell. Men nå ropes det plutselig om at flere skal legge om.
Unnskyld meg, TINE – hvor var denne viljen da vi trengte den?
Den overraskende høye etterspørselen etter økomelk kommer ikke fra TINEs reklamebudsjett – den kommer fordi forbrukerne er i ferd med å våkne. Folk begynner å gjennomskue det som skjer: Når karrierepolitikere uten bakkekontakt, sammen med grønnindustriens kapitalinteresser og lobbyister, får diktere hva du og jeg skal spise, sier mange fra med handlekurven, og debatt på ulike SoMe-kanaler.
De vil ha ren mat. Naturlig mat. Ærlig mat.
Dette skjer mens bøndene blir igjen oppfordret til å ta kostnadene og risikoen med omlegging, sitter systemet på gjerdet og venter på «volum». Og i mellomtiden presser man på for å «redde klimaet» med metanhemmere og kunstige snarveier – heller enn å støtte bønder som dyrker med jorda, ikke mot den.
Skal vi snakke om selvforsyning og bærekraft, må det være rom for økologiske melkebønder i hele landet. Ikke bare der det passer samvirkets ruteplan.
Nord for Matfatet 
Legg igjen en kommentar